NEDSLÅENDE RAPPORT: Fredrik Sejersted (t.h.) leder utvalget som har gjennomgått Norges erfaringer med EØS-avtalen, og overrekker rapporten til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Vi må diskutere det demokratiske underskuddet, skriver kronikkforfatteren, som har permisjon fra UD og har jobbet tre år ved EU-delegasjonen i Brussel. Foto: Berit Roald / Scanpix
NEDSLÅENDE RAPPORT: Fredrik Sejersted (t.h.) leder utvalget som har gjennomgått Norges erfaringer med EØS-avtalen, og overrekker rapporten til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Vi må diskutere det demokratiske underskuddet, skriver kronikkforfatteren, som har permisjon fra UD og har jobbet tre år ved EU-delegasjonen i Brussel. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Mindre åpenhet, mindre demokrati

Vi hakke nokka, nokka, nokka, nokka å si. Men det driter, driter, driter, driter vi i. Europautredningen er et 911 siders rop om hjelp.

Ei uke etter framleggelse av Europautredningen møtes en liten gruppe på en kafé. Kaféen har det betegnende navnet Sjakk Matt. Fra rundt 60 medieomtaler den første dagen, var det denne dagen bare to medieomtaler. Nok et forsøk på EU-debatt er utmanøvrert.

Hvem er disse 25 kafégjestene som insisterer på å fortsette å bære havreøl til en død hest? De er blant de få her i landet som har lest rapporten. Og som kunne skrevet konklusjonene uten å ha lest den. Fordi de selv har jobbet i EU-systemet. Det er Brussel alumni, øl- og samtalegruppen for hjemvendte norske Brussel-byråkrater.

De aller fleste av dem er nok for EU. Men det er ikke poenget. De tilhører verken den aktive ja-siden eller nei-siden. De vet godt at EU-spørsmålet rommer mer enn begge sider av saken.

Jeg jobbet selv tre år ved Den norske EU-delegasjonen. Da jeg ankom Brussel traff jeg i døra en norsk diplomatveteran som var på vei hjem. Jeg spurte opprømt hvordan det var å jobbe opp mot EU: «Jo da,» svarte han, «det er en daglig ydmykelse, det». Han viste seg å ha rett.

De norske Brussel-byråkratenes fortvilelse gjelder ikke først og fremst medlemskapsspørsmålet. Men misbruket av alle mulighetene som Norge har til å påvirke EU - basert på dagens EØS-modell. Rapporten med det offisielle navnet «Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU.» snakker om det såkalte handlingsrommet. Drillo-fotball spilles best «rettvendt i mellomrommet». Alle kamper innen norsk europapolitikk spilles 2 x 45 «feilvendt i handlingsrommet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Handlingsrommet er ikke stort. Norge er i realiteten et uoffisielt EU-medlem, 3/4 med i EU-samarbeidet og bindes sammen av langt mer enn EØS-avtalen (hele 74 avtaler har utvalget undersøkt). Men vi er en lobbyist mer enn en mellomstatlig samarbeidspartner. På de få møtene vi inviteres til, blir vi som regel presentert for fait accompli’er, vedtak som ble gjort før vi ble sluppet inn i rommet.

Utvalget har funnet, fanget, bastet og bundet de to elefantene i rommet som ingen snakker om. Integrasjon og innflytelse. Vi er langt mer integrert, og vi har langt mindre innflytelse enn nordmenn er klar over. Men handlingsrommet finnes, det samme gjør oppskriften for å utnytte den: Kunnskap.

Når det gjelder den manglende kunnskapen om EU i Norge tyr det forskningsbaserte utvalget til rein harselas. Informasjonen om europifiseringen av Norge, fra barneskolen til og med universitetet, beskrives som nærmest fraværende. Skolebøkene begrenser seg som regel til noen avsnitt om EU-kampene i 72 og 94.

For å spre kunnskap trenger vi debatt. Europautredningen er så bred, grundig og tilgjengelig skrevet at den ikke bare kunne vært en grunnstein i en debatt om Norges forhold til EU. Den kunne også vært grunnmur, tak og vegger for den brede, oppklarende, framoverskuende debatten. Som heller ikke denne gangen vil komme.

Hvorfor ikke? Politikere har det klareste ansvaret. En av de teoriene jeg var mest mistroisk til som statsvitenskapsstudent, var den om at politikere er mer opptatt av å bli valgt enn av sine kjernesaker. EU-saken hamrer dessverre inn slike mistanker. Ved å tilsløre EU-spørsmålet risikerer vi å miste det som skulle være vår fremste eksportartikkel til EU etter oljen - et åpent og inkluderende folkestyre.

Mens ja-politikere lukker munnen bare ved tanken på regjeringslimousiner, er nei-politikere noe mindre inaktive. Det forunderlige er hvor godt de lever med at det er den radikale fraksjonen av et parti på 3,2 prosent, SV, som styrer norsk nei-politikk.

PREGES: «Vi merker det kanskje ikke i det daglige, men det er ingen grunn til å tro at ikke år etter år etter år med demokratisk underskudd ikke setter sitt preg på landet vårt,» skriver Eirik Bergesen.
PREGES: «Vi merker det kanskje ikke i det daglige, men det er ingen grunn til å tro at ikke år etter år etter år med demokratisk underskudd ikke setter sitt preg på landet vårt,» skriver Eirik Bergesen. Vis mer

Konklusjonen på alle fakta i utredningen er at samfunnsutviklingen i Norge og EU siden 1994 har vært parallell. Samtidig vet vi at det ikke finnes blant dagens regjeringsalternativer noen alternativ politisk modell, ingen skisse til det mye omtalte «annerledessamfunnet». Hvor lenge kan vi fortsette å ignorere utviklingen i Europa før Norge blir et annerledesland, ikke i politikk, men i virkelighetsoppfatning?

Vi trenger at statsministeren som tar lederrollen i Norges forhold til EU. Fordi forholdet for lengst er blitt mer innenrikspolitikk enn utenrikspolitikk. Rapporten berører alle departementer og alle stortingskomiteer.

Og det burde ikke være noen grunn til at Stoltenbergs effektive mantra «mer demokrati, mer åpenhet» skulle begrenses til oppfølgingen av 22/7. Det er vanskelig å finne politikkområder hvor det norske samfunnet ville hatt større nytte av mer deltakerdemokrati og større informasjonsflyt enn EU-spørsmålet.

De som faller for fristelsen til å harselere for mye over utenriksminister Støres evige «dialog», må ikke glemme at en internasjonal klasebombekonvensjon og en delelinjeavtale med Russland ikke hadde kommet i stand uten nettopp dette. Så hvorfor skal vi, på det utenrikspolitiske feltet som virkelig representerer norske interesser, nøye oss med monolog? Som det ikke engang er vi, men motparten som fører.

Utvalget krediterer ikke engang det Støre kaller «aktiv europapolitikk» for å være påvirkning, bare informasjonsinnhenting. Og selv den skal være mangelfullt utført. Utenriksministeren skal ha ros for å ha satt i gang utredningen. Den avgjørende testen er om den påfølgende stortingsmeldingen ikke utsettes til etter valget. Og at den inneholder veivalg, ikke bare veikart.

Norsk presse ser ut til å spare sine mest apokalyptiske overskrifter til EU-stoffet. Spørsmålet er: Er hektisk møtevirksomhet i EU utelukkende et tegn på krise, eller kanskje også et tegn på at organisasjonen jobber hardt med å utbedre krisen?

Det ser aldri elegant ut når 27 land skal bli enig, men det gjør de faktisk forbausende ofte. I klar motsetning til organisasjonen Norge har låst armene i varm omfavnelse av - FN. EU vil til og med bli enig om euroen til slutt, om det så innebærer enighet om å kvitte seg med den. Når alle andre utveier er drøftet, analysert og utprøvd - derav hektisk møtevirksomhet.

På ovennevnte kafémøte forsvarte DN-kommentator Kjetil Wiedswang manglende EU-interesse med at «pressen skriver ikke om fly som ikke faller ned». Men norsk europapolitikk er vitterlig historien om fly som ikke gjør annet enn å falle ned. Hver gang et direktiv innføres i norsk lov - uten bred, faktabasert debatt med tid og rom for påvirkning - krasjlander demokratiet. Utvalget burde i stedet hett Havarikommisjonen.

Wiedswang mente «demokratisk underskudd» var en kjedelig debatt. EU-kjenner Frank Rossavik har kalt den elitistisk. At debatten sikkert er både kjedelig og elitistisk forandrer ikke at det faktisk er et «demokratisk underskudd». Og at vi ikke debatterer det.

Vi merker det kanskje ikke i det daglige, men det er ingen grunn til å tro at ikke år etter år etter år med demokratisk underskudd ikke setter sitt preg på landet vårt. Et demokrati som dør så sakte at det tror på EØS.