Mindre informasjon til folkevalgte?

Stortinget har erkjent viktigheten av at Stortinget rår over uavhengig ekspertise, og ikke i enhver sammenheng er prisgitt den informasjon de får fra regjeringen og statsadministrasjonen. Fra neste år bygger Stortinget derfor opp en egen utredningsseksjon.

Samtidig som en understreker regjeringens klare opplysningsplikt i forhold til de saker som behandles, ønsker Stortinget en enhet for bl.a. å støtte opp under den situasjon at Stortinget er blitt mer selvstendig, mer aktivt og tar flere egne initiativ.

Men i kommunesektoren ser en den motsatte tendens: kommunalt folkevalgte gjør seg mer og mer avhengig av den saksframstilling - og det utvalg av fakta - som kommuneadministrasjonen sender fram. Og med kommuner styrt etter parlamentarisk ordning: den informasjon et politisk valgt byråd velger å sende fram. Samtidig som vi får et mer levende og initiativrikt Storting, ut fra perspektivet om at «all makt er samlet i denne sal», blir gradvis kommunestyrene mer og mer rene vedtaksmaskiner basert på silede fakta.

Et eksempel fra Oslo: I dag kan bystyrets medlemmer selv ta direkte kontakt med kommunale virksomheter for å få faktakunnskap. «Etatene skal så langt det er praktisk og arbeidsmessig mulig hjelpe bystyrets medlemmer med alle foreliggende opplysninger, herunder etatenes faglige skjønn.» Høyre-byrådet har foreslått for bystyret at denne adgang fjernes, og at bystyremedlemmer som ønsker informasjon vær så god har å forholde seg til det de kaller «tjenestevei»: det vil si spørre byrådet. Mye tyder på at bystyrets flertall frivillig vil akseptere slik avskjæring av adgangen til selv å skaffe seg kunnskap.

Konsekvensen av dette blir for eksempel at tanten min lettere kan få informasjon fra kommunale virksomheter enn jeg selv som folkevalgt. Hun kan da, i motsetning til meg, greit ringe sykehusets direktør og orientere seg om en sak som verserer i media. En annen konsekvens vil være bruk av uformelle informasjonskanaler. Folkevalgte som konfererer med sine «sikre kilder» i tjenesteapparatet. Noen-har-snakket-sammen-kulturen. Herved er advarselen sendt til Bergen, Trondheim og andre kommuner som drøfter innføring av kommuneparlamentarisme: konsekvensen vil bli mer lukkede prosesser og styrt informasjon for politiske beslutningstakere.

Den britiske filosofen John Stuart Mill skrev i sitt kjente verk «On Liberty» (1859): «Du kan ikke vite om du har rett før du har hørt hva andre har å si, før du har brynt deg på innsigelsene.» Mills utsagn kan gjerne omskrives slik: De folkevalgte bystyremedlemmer kan aldri være trygg på at kommuneadministrasjonens framsendte forslag er godt nok før det har vært gjenstand for en bred høring, hvor publikum og fagfolk har kunnet framføre sitt syn. Meningsbrytninger er viktig, ikke minst fordi legitimiteten av lover og vedtak økes ved den offentlige debatten.

Men denne viktige bærebjelke svekkes i stadig større grad fordi administrativ og politisk ledelse i kommunene gir munnkurv til de mange dyktige fagfolk. Med trusler om tjenestepåtale og snakk om illojalitet bringes viktige aktører i den demokratiske debatt til taushet.

Arbeidsgiver har en selvsagt plikt til å kreve lojalitet av sine medarbeidere. Offentligheten har krav på relevant og korrekt informasjon, og det er ikke gitt at enhver kommunalt ansatt har den korrekte versjon av tingenes tilstand. Informasjon er derfor først og fremst et ledelsesansvar. Lojaliteten innebærer at en skal bidra til at folk flest får tillit til det kommunen gjør, herunder en plikt til - gjennom tjenestevei - å si ifra dersom vedkommende ser uheldige forhold på egen arbeidsplass.

Kommunalt ansatte har - på linje med alle andre - en rett til å delta i debatten før kommunestyret fatter sitt vedtak. Påpeke uheldige sider og svakheter. Deretter skal de lojalt gjennomføre vedtaket. Men det betyr ikke nødvendigvis å forholde seg tause om det som er vedtatt. Politiske vedtak kan jo ha konsekvenser ingen har tenkt på. En viktig forutsetning for gode endringsprosesser undergraves hvis lojalitet forstås som at en skal tie. Og av og til blir det nødvendig å rope høyt i skogen for å få svar.

Ansatte har også en plikt til lojalitet overfor demokratiet og allmennheten. Av og til må ansatte tenke igjennom hvem de skylder størst lojalitet, den nærmeste sjefen eller de egentlige sjefene: brukerne av de kommunale tjenester. Demokratiet er ikke nødvendigvis tjent med at sjefen alltid får viljen sin. Dessuten: Det vil ofte være den enkelte ansatte nede på «gulvet» som best vet hvor skoen trykker.

En sak kan ofte se svært forskjellig ut, avhengig av eget ståsted. Den virkelighet sykepleieren på sykehusposten opplever kan være svært annerledes enn sykehusdirektørens. Kommunenes ansatte fagfolk vil som oftest være de som har de beste forutsetninger for å delta i den offentlige debatt på det området vedkommende arbeider. I politiske beslutningsprosesser og offentlig debatt må både direktøren og sykepleieren få komme til orde.

Helsedebatter uten deltakelse av leger og skoledebatter uten deltakelse av pedagoger vil ha vesentlige svakheter, men det må være slik Kristiansand kommune vil ha det når det i de kommunale retningslinjene heter at «kommunalt ansatte bør være varsom med å delta i den offentlige debatt». De som altså i mange sammenhenger kan tilføre debatten mest faktakunnskap, får instruks om å holde seg unna.

Nyansene blir borte. Vi skal kun få presentert autoriserte sannheter, med godkjentstempelet fra Sannhetsministeriet. Men eksisterer det for eksempel noen autorisert og god fasit på hva som er rett behandling av narkotikaproblemer? Allikevel kan en avdelingssjef i Rusmiddeletaten si følgende i et internt notat: «Vi er forpliktet til å stå på offisiell norsk politikk», og det må de selvsagt i forhold til lojalt å følge opp vedtak. Men det blir som galest når en dyktig fagperson gis skriftlig tjenestepåtale fra etatsdirektøren, med beskjed om at det er «særlig uheldig» at du i media gir uttrykk for «ruspolitiske oppfatninger i sterk motstrid til kommunens politikk». Hvorfor ettertrakte konformitet og være så redd for at kommunens fagfolk representerer mangfold i det offentlige ordskifte?

Ytringsfriheten er et viktig virkemiddel i kontroll av vilkårlig makt, og professor Francis Sejersted bør ta med seg dette tema inn i Ytringsfrihetskommisjonen. Samtidig rører dette ved noe av nerven i selve demokratiet, og derfor bør det også interessere lagdommer Hanne Sophie Greve og hennes verdikommisjon. Det blir jo litt påfallende at mens verdikommisjonen skal bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier i samfunnet, så begrenses samtidig folkevalgtes adgang til å skaffe seg uavhengig kunnskap i beslutningsprosessene i landets kommunestyrer.

Man kan undres over begrunnelsene. Kan det være at de ubehagelige sannheter og standpunkter skal undertrykkes dersom det svekker det overordnede mål, og at den politiske og administrative ledelse i mange av landets kommuner derfor ikke ser at det bør være samsvar mellom mål og middel? En viktig forutsetning for at demokratiet skal fungere er åpne prosesser, fri meningsutveksling og at folkevalgte beslutningstakere skal ha full tilgang til alle faktaopplysninger. Kunnskap er makt, heter det. Hvis folkevalgtes tilgang til uavhengig informasjon begrenses, innebærer dette også en svekkelse av demokratiet.