Mindre klassergir økt læring!

«Forskerne konkluderer med at en reduksjon av klassestørrelsen ikke bare vil føre til bedre læring, det vil også være samfunnsmessig lønnsomt.»

I mange år har det vært en etablert sannhet at forskere ikke kan påvise noen sammenheng mellom ressursinnsats og resultater i skolen, dvs. økte ressurser fører ikke til mer læring. Vi møter utsagnet nesten daglig, når skoler opplever at nedskjæringer gjør hverdagen vanskeligere.

Statsråd Kristin Clemet har ved flere anledninger påpekt denne manglende sammenhengen, blant annet i en kronikk i Dagbladet 6. februar, der hun skriver: «Klassestørrelse er uten betydning, både når det gjelder problematferd og faglige prestasjoner.»

En forskningsrapport som ble lagt fram i Stockholm 7. mai, bidrar med ny kunnskap om disse spørsmålene. Forskerne bak rapporten er økonomer, Alan Krueger ved Princeton-universitetet og Mikael Lindahl ved universitetet i Amsterdam. Forskningsoppdraget er utført i regi av ESO, Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi, som er et rådgivende organ for det svenske finansdepartementet.

De to forskerne har gått grundig til verks. Den første delen av studien er en analyse av den mest autoritative tidligere forskningen på feltet, den som er gjennomført av den amerikanske økonomen Eric Hanushek. Hans berømte artikkel fra 1986, med oppdatering i 1997, er blant de mest siterte i den økonomiske litteraturen. Hanushek slår fast, på grunnlag av sin gjennomgåelse av en rekke studier av sammenhengen mellom ressursinnsats og elevresultater, at det ikke er sannsynlig at økning av ressursene til skolen vil ha noen statistisk påvisbar virkning på elevenes resultater. Disse rapportene er også brukt i Norge, for å rettferdiggjøre at en kan gjøre nedskjæringer i skolens budsjett uten at det går ut over kvaliteten.

I sin nye analyse viser Krueger og Lindahl hvordan Hanusheks metode har ført til at han har vektet studiene i sitt materiale ulikt, slik at de studiene som viser negativ sammenheng mellom ressurser og resultat, systematisk er blitt tillagt større vekt enn de andre. Når alle studiene vektes på samme måte, finner Krueger og Lindahl signifikant flere studier som viser positiv effekt av økte ressurser. Deres konklusjon er således den motsatte av Hanusheks: Det synes å være klar positiv sammenheng mellom økte ressurser og elevenes resultater.

Krueger og Lindahl analyserer dernest det såkalte STAR-eksperimentet i delstaten Tennessee i USA. Prosjektet i Tennessee er det eneste større forsøket som er gjennomført for å prøve å klarlegge hvilken virkning henholdsvis små og store klasser har på elevresultatene. Forsøket omfattet 11600 elever i de fire første årene i skolen, i 79 offentlige skoler. For å sikre at elevene hadde gjennomsnittlig de samme egenskapene i begge klassetypene, ble elevene tilfeldig fordelt på små klasser (13- 17 elever) og store klasser (22- 25 elever). Lærerne ble også tilfeldig fordelt på de ulike klassene. På den måten kunne en hindre en skjevfordeling av lærere, for eksempel ut fra utdanning og erfaring.

Ut fra de analysene Krueger og Lindahl har gjennomført av STAR-eksperimentet, uttaler de at eksperimentet «verkeligen genomfördes på ett vetenskapligt korrekt sätt». Funnene fra prosjektet viser at elever som går i små klasser, presterer bedre enn elever som går i vanlig store klasser. Forskjellene er statistisk signifikante. Den positive virkningen er særlig tydelig for elever som har minoritetsbakgrunn eller kommer fra lavinntektsfamilier. Testresultater viser også at de positive virkningene holdt seg i mange år, selv om forskjellene ble mindre etter hvert. Blant annet viste forsøket at mindre klasser økte muligheten for at minoritetselever kom inn i høyere utdanning senere.

Krueger og Lindahl gjennomførte en mindre empirisk studie i 16 skoler i Stockholm. Studien omfattet 556 elever. Funnene fra denne undersøkelsen samsvarer med konklusjonene fra de to øvrige analysene: Det ble funnet statistisk signifikante forskjeller mellom elevresultatene i store og små klasser, i de små klassenes favør. Utslagene var størst for elever med utenlandske foreldre, slik det ble observert i forsøket i Tennessee.

Det svenske Skolverket gjorde i 1999 en undersøkelse som omfattet 92000 elever i 900 skoler, om effekten av flere ukentlige undervisningstimer. Undersøkelsen viste at det særlig er elever med foreldre med lite utdanning og elever som har ulike former for vansker eller svake læreforutsetninger, som tjener på økt ressurstildeling til skolen. Konklusjonen var at dersom ressursene brukes målbevisst, kan en økning i lærerressursene bidra til å bedre mange elevers skoleprestasjoner. Så vidt vi kjenner til, er denne undersøkelsen ikke omtalt i Norge, verken av skolemyndighetene eller mediene.

Selv om elevene lærer mer i små klasser enn i store, er det ikke uten videre sikkert at det vil oppfattes som god skolepolitikk å redusere klassestørrelsen. Mindre klasser fordyrer skolen. Spørsmålet er om inntektene som følger av de forbedrede læringsresultatene, vil være store nok til å oppveie de ekstra utgiftene.

De beregningene de to forskerne har utført, er gjort på grunnlag av både det amerikanske og det svenske tallmaterialet. Utgiftene er beregnet ut fra erfaringene i STAR-prosjektet og i den svenske studien. Beregninger av inntektene er bygd på den forutsetning at bedre skoleprestasjoner fører til høyere utdanning og bedre betalte jobber. Basert på den etablerte kunnskapen om forbedrede skoleprestasjoner i små klasser har forskerne så vurdert framtidige inntektsmuligheter for de ulike elevgruppene.

Ut fra de analysene de har utført, konkluderer forskerne i sin rapport med at en reduksjon av klassestørrelsen ikke bare vil føre til bedre læring, det vil også være samfunnsmessig lønnsomt.

Diskusjonen om sammenhengen mellom ressursinnsats og resultater i skolen vil neppe være avblåst med denne rapporten. Debatten vil fortsette, både om ulike vitenskapelige og metodiske tilnærminger og om ulike politiske prioriteringer. Krueger og Lindahls studie bør bringes sentralt inn i denne debatten. Den nye studien bør også kunne føre til at enkelte av de mest bastante utsagnene om ressurser og resultater blir nyansert noe. Det ville være svært interessant om en lignende studie som den svenske kunne bli gjennomført i vårt land. Det bør heller ikke være helt uten betydning i denne sammenhengen at de hverdagserfaringene som gjøres av lærere, elever og foreldre i skolen, i stor grad samsvarer med funnene i den svenske studien. En av de viktigste årsakene til at svenske foreldre ønsker at barna deres skal gå i private skoler, er nettopp de små klassene, ifølge en ny doktoravhandling ved Lärarhögskolan i Malmö.