Mindre skole, mer arbeid

SKOLEDEBATT: «Hvis skolen ikke fantes», ville voksensamfunnet få det vanskelig. Det er et hovedpunkt i min gamle bok «Hvis skolen ikke fantes» (1971), som Kristin Clemet skrev om i forbindelse med Dagbladets sakprosakåring den 11. juli. Skolen har en oppbevaringsoppgave. Den gjør voksenlivet mulig. Uten skole, og i stigende grad barnehage, måtte foreldrene leve et annet liv. Vi ser det godt ved skolestreik og lange ferier.

Men om barn og ungdom skal oppbevares i skole av hensyn til andre enn dem selv, må vi vel sørge for at oppbevaringen skjer under så bra vilkår som mulig. Det var det mange gamle skolepolitikere som hadde sans for. De ville ha en skole som skapte «gagns mennesker». Lærerplanens generelle del, selve grunnloven for skolen, setter opp en lang rekke grunnleggende krav som fortsatt gjelder. Skolen skal skape skikkelige demokratiske mennesker.

Så kommer PISA brasende inn i skoledebatten. Men PISA måler ikke det politikere og utredninger i hopetall har bestemt at norsk skole skal stå for. PISA måler resultatene av noen enkeltfag og finner da at Norge på dette området og med denne målemetoden ikke lenger på topp. Men alt det andre da, alle de andre idealer som skulle ivaretas under ungdommens oppbevaring? Jeg ønsker meg ikke en mer altomfattende skole. Men om ungdom skal oppbevares, må vi vel forsøke å skape bra folk av dem. Og da gjelder det ikke bare å få dem på topp i internasjonale lesekonkurranser.

Jeg mener selvfølgelig ikke med dette at barn og unge ikke skal lære å lese eller å skrive. For meget lenge siden skrev jeg en liten artikkel som het «Tolv råd om skriving». Det aller første råd lød slik: «Skriv. Ingen kunne tenke seg å bli snekker ved bare å se på snekkere, eller ved bare å lese om snekkeri. Man må gjøre det selv, få snekkerkunsten inn ryggmargen ... Så også med penn eller maskin. Man kan ikke lese seg til å skrive. Man må skrive.» Og av alle ting sitter jeg nettopp denne sommer og skriver en liten bok jeg har tenkt å kalle «Små ord for store spørsmål». Der kommer flere råd om skriving. Men også kapitler om «Ord som farlig redskap» og om «Handling som språk». Selv tror jeg nok mye av dette lettere kan læres i livet utenom skolen.

Så mitt syn er meget enkelt: Om skolen skal ta hånd om barn og unge, må det skje som bestemt etter skolens grunnlov fastslått av Stortinget – og ikke etter internasjonale kriterier bestemt av OECD. Men samtidig – og det er ingen motsetning her – bør vi forsøke å få barn og ungdom ut av oppbevaringen og over i vanlig liv. Mindre skole – mer arbeidsliv. Jeg har i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift skrevet en artikkel om betydningen av å invitere ungdom langt tidligere inn i voksenverdenen. Det er behov for dem der.