ANTI-OPPGJØR: Rosetoget var symptomatisk for hvordan vi forholdt oss til terrorangrepene: Det var et bevegende uttrykk for samhold i sjokket og sorgen, men ikke et samhold i en ideologisk motreaksjon. Heller enn å ta et oppgjør, hadde vi et anti-oppgjør. Vi vek unna, og vi visste at vi gjorde det, skriver Rune Berglund Steen. Foto: Trond J. Strøm / NTB Scanpix
ANTI-OPPGJØR: Rosetoget var symptomatisk for hvordan vi forholdt oss til terrorangrepene: Det var et bevegende uttrykk for samhold i sjokket og sorgen, men ikke et samhold i en ideologisk motreaksjon. Heller enn å ta et oppgjør, hadde vi et anti-oppgjør. Vi vek unna, og vi visste at vi gjorde det, skriver Rune Berglund Steen. Foto: Trond J. Strøm / NTB ScanpixVis mer

Mindre sorg, mer sinne

Fem år etter 22. juli har enkelte av Breiviks narrativer styrket sin posisjon i norsk offentlighet.

Meninger

Trolig har ingen nordmann gitt så mange medborgere så mange mareritt som Anders Behring Breivik. Jeg husker mine egne drømmer månedene etter den forferdelige dagen, hvordan sjokket forplantet seg inn i nettene. Sjokket over å se noen bekymringer fullbyrdet, preget også dagene: Breiviks manifest var en infernalsk samling av mye av den ekstreme propagandaen som hadde uroet meg – de hatefulle skriveriene som bidro til å dehumanisere Breiviks ofre, og, i en annen forstand, ham selv.

Det er påfallende hvor sjelden forholdet mellom Breivik og de sterke antimuslimske trendene som omgir oss, utsettes for inngående analyse – og det i landet som ble rammet så hardt av dette hatet. Det har blitt slik at det nærmest regnes som mal apropos, et brudd på den store, norske post-terror-etiketten, å nevne Breiviks navn i en analytisk sammenheng som peker utover ham selv. Taushet regnes, ille nok, som mer akseptabelt.

VOLDELIGE YTRINGER: Nesten alle hatefulle ytringer vi anmelder til politiet er i den voldelige kategorien, skriver Rune Berglund Steen ved Antirasistisk Senter. 
VOLDELIGE YTRINGER: Nesten alle hatefulle ytringer vi anmelder til politiet er i den voldelige kategorien, skriver Rune Berglund Steen ved Antirasistisk Senter.  Vis mer

Samtidig har noen deler av Breiviks samfunnssyn styrket sin posisjon de siste få årene. Vi har sett en økende problematisering av det norske mangfoldssamfunnet, uten hensyn til at det fungerer skamløst godt, spesielt de stadige kriseerklæringene fra innvandringskritisk hold tatt i betraktning. Et av begrepene som Breivik bruker oftest i manifestet er «multikulturalisme» – et begrep knapt noen vil ta i sin munn lenger hvis det ikke er i en harang over innvandringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også antirasismen som inngikk i Breiviks hat-univers, har i økende grad fått motstand av en anti-antirasisme, en innbitt motstand mot antirasismen og alt dens vesen. Det synes å være et økende antall mennesker som betrakter antirasismen som en farlig ideologi, og gjerne en ledsager til den invaderende islamismen. Antirasismens krav til at innvandringsdebatten skal være edruelig, og styre unna stereotypier, generaliseringer og stigmatisering, bør strengt tatt ikke være kontroversielt. Selvsagt rommer også antirasismen feilgrep. Det får likevel ikke den nye trenden med at indignerte, innvandringskritiske, hvite menn på Facebook alltid vet best, til å framstå som et strålende alternativ.

Som et smalere og mer ytterliggående fenomen ser vi mer av en annen kjerne av Breiviks mørke prosjekt, nemlig hatet mot Arbeiderpartiet. Det er ingen tvil om at det generelt har vært en økning i ytterliggående, voldelig retorikk i sosiale medier de siste to-tre årene, med drapsønsker rettet mot muslimer og politikere, ikke minst i Ap. Nesten alle hatefulle ytringer vi anmelder til politiet, er nettopp i den voldelige kategorien. Spesielt ideen om de styrende elitene som del av et komplott mot folket, gjenfinnes hos flere enn man kan være komfortabel med.

Rosetoget var utvilsomt symptomatisk for hvordan vi forholdt oss til terrorangrepene: Det var et bevegende uttrykk for samhold i sjokket og sorgen, men ikke et samhold i en ideologisk motreaksjon. Heller enn å ta et oppgjør, hadde vi et anti-oppgjør. Vi vek unna, og vi visste at vi gjorde det.

En del av årsaken var trolig at den offentlige samtalen i Norge allerede hadde beveget seg i innvandringskritisk retning. Samfunnet var ikke posisjonert for et oppgjør i den retningen terrorangrepene tilsa. Det er som 22. juli-kommisjonen skrev i sin rapport: Breivik ble ikke avslørt i stor grad fordi man forventet en muslim. Samfunnet var opptatt av muslimer, og hadde ingen intensjoner om å utvide fokuset. De påfølgende islamistiske terrorangrepene i andre europeiske land har gitt oss en ytterligere anledning til å beholde blikket festet – på alt annet enn oss selv.

Den første tiden etter angrepene var det et kortlevd fokus på enkelte samfunnsaktørers bidrag til bygging av fiendebilder. Det var imidlertid få og enda mer kortlevde spor til selvransakelse. Fremskrittspartiet tok noen få måneders pause i bruken av begrep som «snikislamisering», men det var stort sett hele innsatsen. Tenketanken Human Rights Service har de påfølgende årene trappet opp snarere enn moderert retorikken, og Hege Storhaug har solgt titusenvis av bøker med en påstand om at vi står oppe i den «tredje jihad», den tredje bølgen av muslimsk kolonisering. På den andre siden har vi vekkelsesbevegelsen Islam Net, med en reaksjonær dogmatikk som er vel så skummel.

Selvsagt forstår Storhaug farene ved å stemple store grupper av muslimer som kolonisatorer, og selvsagt forstår lederen i Islam Net, Fahad Qureshi, farene ved å ta til orde for å steine homofile, konvertitter og en rekke muslimer som er uenige med ham. Det mest skremmende er – at det tilsynelatende ikke skremmer dem. For oss andre bør det være foruroligende at aktører som dette spiller en så stor rolle for utformingen av mange menneskers virkelighetsoppfatning.

Fem år etter 22. juli blir mye av hatet der ute fortsatt stående uimotsagt, tross alle slags løfter fra alle slags hold om motytringer. Det synes å være større energi i raseriet og indignasjonen hos de ytterliggående kreftene enn det er i tilsvaret. Det som skulle ha vært samfunnets resolutte tilsvar, blir i stedet alt for ofte taushet.

Er det noe vi virkelig ikke kan leve med fem år etter 22. juli, er det dette. For de etterlatte og overlevende må 22. juli få være en dag for sorg. For oss andre bør det være en dag for å bli sinte. Begynn gjerne med å svare på hatet der du finner det denne ene dagen.

Samtidig er det viktig å huske at de ytterliggående stemmene taler for et lite mindretall. De fleste mennesker er vesentlig mer balanserte, og rett og slett anstendige. Det er også viktig å huske at den virkelige innsatsen for et godt samfunn gjøres i det daglige: hver gang barn leker sammen i en barnehage, hver gang kolleger går til samme arbeidssted, hver gang vi diskuterer de samme nyhetssakene på noenlunde saklig vis, uavhengig av bakgrunn. Så langt er dette samfunnet sterkt. Det forblir preget av samhold og solidaritet internt, og av en åpenhet overfor nye medborgere. Vi tåler også hva vi står oppe i av motsetninger og ideologisk splid, i alle fall for nå.

Og samtidig er vi noen ganger ikke sterkere enn et barn er på en øy en stille fredag ettermiddag i juli.