Trolig har ingen nordmann gitt så mange medborgere så mange mareritt som Anders Behring Breivik. Jeg husker mine egne drømmer månedene etter den forferdelige dagen, hvordan sjokket forplantet seg inn i nettene. Sjokket over å se noen bekymringer fullbyrdet, preget også dagene: Breiviks manifest var en infernalsk samling av mye av den ekstreme propagandaen som hadde uroet meg – de hatefulle skriveriene som bidro til å dehumanisere Breiviks ofre, og, i en annen forstand, ham selv.

Det er påfallende hvor sjelden forholdet mellom Breivik og de sterke antimuslimske trendene som omgir oss, utsettes for inngående analyse – og det i landet som ble rammet så hardt av dette hatet. Det har blitt slik at det nærmest regnes som mal apropos, et brudd på den store, norske post-terror-etiketten, å nevne Breiviks navn i en analytisk sammenheng som peker utover ham selv. Taushet regnes, ille nok, som mer akseptabelt.

Samtidig har noen deler av Breiviks samfunnssyn styrket sin posisjon de siste få årene. Vi har sett en økende problematisering av det norske mangfoldssamfunnet, uten hensyn til at det fungerer skamløst godt, spesielt de stadige kriseerklæringene fra innvandringskritisk hold tatt i betraktning. Et av begrepene som Breivik bruker oftest i manifestet er «multikulturalisme» – et begrep knapt noen vil ta i sin munn lenger hvis det ikke er i en harang over innvandringen.