MINDREÅRIGE: Hva gjør vi med de som kommer alene? Her på Torshov transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere. Foto: Stein Bjørge / Aftenposten
MINDREÅRIGE: Hva gjør vi med de som kommer alene? Her på Torshov transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere. Foto: Stein Bjørge / AftenpostenVis mer

Mindreårige kan ha gode grunner til å forlate familiern

Det er ikke best for flyktning-ungdommer å bli sendt tilbake.

Meninger

I Dagbladet 15/6 kan man lese at Trond Markestad, professor i medisin, har konkludert med at det vil være det beste for enslige mindreårige som kommer til Norge, å bli sendt hjem igjen. Det kan være skadelig for dem å være borte fra familien, hevder han. Det har han sikkert rett i. Problemet er at det kan være vel så skadelig å være hjemme.

Markestad har søkt på nettet, og har ut fra det han omtaler som ’forbausende lite forskning’, konkludert med at den viktigste årsaken til fenomenet enslige mindreårige asylsøkere er at familiene der hjemme har forventninger om at ungdommene skal sende penger hjem, og gjerne også fungere som ’ankerfeste’ for andre familiemedlemmer. Hadde han funnet fram til det som finnes av forskning så hadde han sett at den peker i andre retninger.

Markestad treffer nesten riktig på et par ting. For eksempel så forekommer det nok at mindreårige kommer hit, og har forhåpninger om å kunne forsørge familien. Noen har vært hovedforsørgere i flere år før de kommer til Norge, fordi en eller begge foreldre er døde. Ungdommer som jobber i Afghanistan eller andre viktige avsenderland, må gjerne jobbe svært lange dager om de skal klare å brødfø en familie, og sjansene er store for at arbeidet er helseskadelig. Og selv om ungdommmen jobber hele dagen vil en familie som forsørges av en ungdom, ofte leve i dyp fattigdom. Skolegang er uaktuelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fattigdom og foreldreløshet i Afghanistan er bare ett av flere ulike motiver ungdommer kan ha for å reise til Europa. En betydelig gruppe unge med bakgrunn fra Afghanistan lever som papirløse flyktninger i Iran, og har gjort det hele livet. De har ikke tilgang på utdannelse, velferdsgoder eller arbeidsmarkedet. Og lite tyder på at de noen gang vil få det.

Andre ungdommer har havnet i alvorlige problemer i området der de bor, og blir forsøkt reddet av foreldre eller andre slektninger ved at de sendes ut av landet. Dette skjer ikke nødvendigvis fordi de er politisk forfulgt, selv om det også forekommer. Noen av de som kommer forteller om blodhevn, eller konflikter med ledelsen i landsbyen. Noen kan ha brutt religiøse eller sekulære lover, andre har kanskje forelsket seg i feil jente.

Og la oss til slutt ta det eksemplet som Listhaug fant fram til i en kronikk der hun trekker samme konklusjon som Markestad, for en tid tilbake. Hun viste til en Fafo-rapport som dokumenterte at en mindreårig jente fortalte at hun ble tvunget av familien til å reise. Hun var deprimert og lei seg, og opplevde det svært traumatisk. Markestad har nok rett i at det hadde vært best for henne å være sammen med familien. Men grunnen til at hun ble sendt ut, var at begge foreldrene hennes ble arrestert – i et av verdens mest brutale regimer. Slektningene var redde for hennes sikkerhet, og sannsynligvis også for sin egen. De kjøpte en dyr og fin smuglerpakke, som gjorde at hun kunne fly helt fram. Og så brøt de all kontakt med henne.

Dersom Markestad tar utgangspunkt i disse virkelige historiene, som er typiske for de enslige mindreårige som kommer til Norge, ville han da likevel påstått at det beste for ungdommene som kommer hit er å bli sendt hjem? Det er av ulike grunner vanskelig å framskaffe gode data om årsakene til at ungdommer reiser ut, og vi vet ikke hvor representative historiene er, vi vet bare at de er vanlige. Men den kunnskapen som foreligger viser at det nesten alltid er svært gode grunner til at unge begir seg – mer eller mindre etter eget ønske – ut på de farefylte og kostbare reisene til Europa.

Det virker som det er et underliggende premiss for Markestad og andre deltakere i denne debatten at foreldre utenfor Europa ikke ønsker det beste for barna sine – eventuelt ikke er i stand til å vurdere hva som er best. I samfunn uten velferdsstat er man helt avhengig av familien, og i disse samfunnene kan det være strenge normer om at man stiller opp for og hjelper hverandre. Men tette familiebånd og forventninger om at man skal hjelpe hverandre betyr ikke at de ikke har omsorg for hverandre, og at foreldrene ikke ønsker det beste for barna sine.

Noen kan nok oppleve at det er klare forventninger om at de skal reise ut og skaffe inntekter til familien, men siden det tar svært lang tid før en mindreårig som er sendt til Norge vil være i stand til å tjene penger (i alle fall ut over det reisen koster), er det mer sannsynlig at ungdommer som må tjene penger til familien sendes til andre destinasjoner, hvor de fortere kommer i arbeid. Og tette familiebånd handler også om at storfamilien skraper sammen penger til den ene utvalgte som får lov til å reise ut.

Mange av historiene handler om fattigdom, og fattigdom gir ikke grunnlag for asyl. Det er heller ikke gitt at Norge skal gi opphold til alle barn og ungdommer som lykkes med å ta seg til Norge. Men påstanden om at det nødvendigvis er best for ungdommene å sendes hjem, synes å være bygget på manglende kunnskaper om situasjonen i de landene ungdommene reiser fra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook