Mindretallstyranni

Har Stortingets budsjettvedtak fått forrang foran lov, altså foran folks rettssikkerhet?

ETTER EN LANGVARIG periode med mindretallsregjeringer og stortingsregjereri har «de fleste» partier del i ansvaret for feil som avsløres, og vegrer seg for å kritisere hverandre. Vi ser statsråder med uendelig mange liv. De har ansvaret, men tar det ikke. Maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsprinsippet henger i en tynn tråd. Men hva er det som har gått galt? Tidligere statsminister Kåre Willoch er en av dem som ser problemstillingene. For å skape rom for flertallsregjeringer som kan få ro lenge nok til å drive ansvarlig politikk, ønsker han å heve sperregrensen for partirepresentasjon på Stortinget. Svakheten ved denne løsningen er at den angriper konsekvensene av, og ikke årsaken til, problemet.

Mål- og resultatstyring begynte å få innpass som styringsideologi på slutten av 70-tallet. Maktfordelingen i samfunnet har endret seg, og omsorg og velferd blir målt i penger. Når makten flyttes til topps, blir den lokalpolitiske kontroll og oversikt trukket opp med roten. Det nytter ikke å løse et hvert problem med å vedta en ny lov, for så å tro at resten ordner seg selv. I så fall oppstår et vakuum som de sterke og frekke kan utnytte, på bekostning av andre. Det er helt avgjørende at det etableres klare ansvarsforhold, slik at alle «nye» ansvarlige kan stilles til ansvar for feil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når store feil avdekkes, det være seg om beredskapen, legionella, T5PC eller pengerot i Forsvaret, er dette fordi systemet har mangler som først kommer til syne når de har blitt alvorlige nok. Da er det gjerne en ny regjering som sitter ved roret og får ansvaret i fanget. Da Kåre Willoch gjestet Bergen nylig, snakket han om denne mangelen på samsvar mellom ansvar og myndighet. Willoch gjorde elegant rede for årsaken til at en rekke norske banker har havnet på utenlandske hender. Han forklarte hvordan premissleverandørene til bankene opptrer ved å levere de råd som gavner dem selv best; de råd mottakerne ønsker å få, eller de råd som de selv kan tjene mest på rundt neste sving.

DET SOM UNDRER meg er at Willoch ikke benytter denne klassiske forklaringsmodellen på politikken. Også politikerne har en rekke premissleverandører, altså spesialister - personer blant de mer «vellykkede». Hva er det som får Willoch til å tro at disse premissleverandørene, som for den del kan være blant de samme som han selv snakker om, ikke gir råd de selv kan tjene på?

Motiver eller ikke motiver: Nylig kom det frem at lukrative advokatoppdrag av en Høyre-statsråd har blitt tildelt tidligere Høyre-politikere. Man kan så gå skattereformene de siste tretti årene etter i sømmene, og finne at disse har gitt store fordeler til de mest vellykkede. Og boligbeskatningssystemet har gitt de bemidlede store skatterabatter og mulighet for å gjemme bort penger, selv om det blant annet bryter med skatterettslige prinsipper og bidrar til å flytte midler over i ikke-verdiskapende virksomhet. «Det er rart å tenke på at en frisørlærling ikke kan farve håret på kunden uten at en overordnet er tilstede i salongen», sier en kvinne som fikk skrudd en skrue 2,5 cm inn i hjernen av en legevikar uten turnuspraksis, til BT. Helsetilsynet konkluderer med at ingen har opptrådt i strid med helselovgivningen, og feilen får ikke konsekvenser for noen. Da en rekke banker på 80-tallet markedsførte et verdipapir med at man kunne unndra skatt, endte kundene opp med domfellelse, bøter, straffeskatt og fengsel. Bankene slapp unna uten reaksjoner.

TIDVIS SER vi de ansvarlige skylde på pengemangel. Men om ressurser skal være styrende for hvorvidt en regel håndheves, betyr ikke det at Stortingets budsjettvedtak har fått forrang foran lov, altså foran folks rettssikkerhet?

Ved avsløringen av legionella-skandalen forsøkte de øverste ansvarlige å skape inntrykk av at en veiledning de har sendt ut har lovs rang, slik at ansvaret kan dyttes nedover. Ifølge Aftenposten fikk helsemyndighetene påvist legionella-bakterieproblemet på sykehus og sykehjem i 1988, uten å gripe inn, og i Stavanger døde som kjent syv personer i 2001. Det burde ha vært sikret objektivt ansvar for eierne, at kontroll blir utført og at brudd møtes med tilstrekkelig avskrekkende reaksjoner, men det ble aldri gjort. Hva handler så dette om? Jo, respekten for enkeltindividet. Selve kjernen i rettsstaten. Sagt med andre ord: Menneskerettigheter; ett av flere områder Norge utgir seg for å være best på, men der det gang på gang viser seg at vi ikke feier for egen dør. Spørsmålet etter legionella-skandalen må være hvor langt den norske staten kan gå i unnlatelser før det utgjør et brudd på plikten etter menneskerettighetskonvensjonen til å sikre liv.

DET NORSKE demokratiet, mai 2005: Byrådet i Oslo vedtar at samene ikke skal få bruke sitt eget flagg i 17. mai-toget. Avsløringer om jevnlige frokostmøter i Høyre - for de utvalgte i næringslivet. Og en politiker i Kristiansand blir kastet ut av kommunestyret på grunn av en «politisk ukorrekt» mening. Det er meningssensur i politisk organ, altså et sted det er helt avgjørende at meningssensur ikke finner sted.

Jeg mener på ingen måte å tillegge Willoch slike respektløse holdninger. Likevel mener jeg han står i fare for å bevege seg langs de samme linjer når han ønsker å fjerne småpartier fra Stortinget. Formelt har alle like stor sjanse til å bli representert gjennom de øvrige partier. Men de politiske organisasjonene sin institusjonaliserte og elitistiske natur, gjør det vanskelig å oppnå reell politisk likhet på denne måten.

MAN LØSER ingen problemer ved å konsentrere makt på enda færre hender. Og poenget er: Når de ulike regjeringer ikke sørger for tydelige ansvarsforhold, men holder på posisjonene og lar seg styre av Stortinget, skyter de seg selv kollektivt i foten fordi folk da ikke kan vite hvem de skal stemme på ved neste valg. Ansvar må alltid følge makt og profitt.

AP-leder Jens Stoltenberg vil danne flertallsregjering. Ettersom Høyre og KrF ikke vil inkludere FrP i regjering, er paradokset at de rødgrønne ser ut til å være de som gjør noe med Willochs hjertebarn - «Stortingsregjereriet». Bondevik-regjeringene har løpt det reneste maraton i ansvarsfraskrivelser og unnfallenhet, og trolig vil folk nå ha noe annet. Hva som helst, i prinsippet. Får de rødgrønne også Willochs stemme, mon tro?

En lengre versjon av denne artikkelen står i siste utgave av Syn og Segn