Mine femten minutter

Winona stripper, Michelle Pfeiffer serverer, mens Tor Milde passerer som John Goodman i look-alikenes høyborg, Cannes.

Dagbladet :på nettet (CANNES): Det er ikke gull alt som glimrer her i Cannes. Det er ikke engang gull alt som glimrer med sitt fravær. For programhelter finnes overalt, ikke minst under filmfestivalen. Kim Basinger kom ikke. Courtney Love kom ikke, og ikke har vi sett noe til Nicolas Cage heller. Men vi så Billy Joel...

Winona-Wannabe

Det vil si, det var neppe ham, bare en som lignet veldig. Og dem er det mange av i Cannes akkurat nå. Byen ved det asurblå Middelhavet kryr av wannabes og lookalikes, og mange fotografer og TV-team lar seg lure trill rundt. Som på en fest vi var, hvor minst tre overivrige TV-team filmet en ung kvinne de trodde var Winona Ryder, det vil si: De var sikre på at hun var Winona Ryder, helt til hun kledde av seg alt, inkludert den mørke parykken og ytret et aller annet uforståelig på et for meg hittil ukjent, romansk språk.

Derfor er det greit med litt ydmykhet iblant, og ikke storme bort til enhver Penelope Cruz du ser på Croisetten. De fleste av dem er neppe henne, men en hvilkensomhelst vakker latinsk skjønnhet med kastanjebrune, kjærlighetssultne øyne og jordbærrøde, velformede lepper... Hvem er Penelope Cruz uansett? Kjæresten til Matt Damon?

Pål Bang-Hansen sægger

De ligner ikke så veldig på Walter Matthau og Jack Lemmon, men de er allikevel det nærmeste du kommer «the odd couple» her nede, norske Per og Pål, med etternavnene Haddal og Bang-Hansen. Ryktene vil ha det til at VGs franske korrespondent holder seg langt unna paret, av frykt for å bli dratt med i dragsuget som Espen Askeladd. Men Per og Pål får gå i fred, selv om den norske film-på-TV-guruen Pål Bang-Hansen er blitt en slags farsfigur for enkelte unge skatere her nede. Grunnen er selfølgelig at Pål «sagger» bedre enn de fleste.

Til og med stjernene selv blir forvirret engang iblant, som da før nevnte frøken Cruz trodde hun møtte Michelle Pfeiffer på en av byens bedre uterestauranter, bortsett fra at Pfeiffer-lookaliken serverte, hvilket burde fått en bjelle til å ringe hos unge Penelope. «Michelle» fikk allikevel siste ordet da hun spurte om autografen til Salma Hayek...

For et par dager siden toppet allikevel hysteriet seg, da jeg og tre av mine kolleger/venner inntok en brukbar middag på et ikke så veldig eksklusivt sted. Vi satt og ante fred og ingen fare, da vi aner glam og galematias i bakgrunnen og ser tre unge, søte kvinner nærme seg bordet med skrekkblandet fryd. «George Clooney!» hikster den ene, «k d lang!» stammer den andre, «Luc Besson!!» hyler den tredje... Så snur alle tre seg mot meg, stirrer med kulerunde øyne og vidåpen munn, og før jeg rekker å drømme om at de har forvekslet meg med Brad Pitt, roper alle tre i kor: John Goodman!!!

Man høster som man sår, tenker jeg, mens jentene blir båret vekk.

E-post: tomilde@online.no