Mine forunderlig sterke formødre

Forestillingen «Lise L. - Journalist i krig» er nylig over etter seks måneder med fullsatt sal i Nationaltheatret. Her beretter Bente Lindbæk om sin tante Lise Lindbæk og familien med de sterke formødrene som var med på å forme Norges første og største kvinnelige krigskorrespondent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

INNTIL MIN TANTE Lise Lindbæk kom fram i lyset igjen som den berømthet hun en gang var, må jeg innrømme at det var min oldemor Elise - hun som Lise hadde navnet sitt fra - som hadde stått for meg som et lysende eksempel på en helt uvanlig og modig kvinne. Denne min særdeles skriveføre oldemor traff jeg dessverre aldri, men hun har vært sterkt til stede i familien Lindbæks liv, og ikke minst snakket min bestemor Sofie - som arvet både skriveførheten og motet - nesten daglig om denne forunderlige prestedattera fra Lom. Og da tante Lise feide inn i mitt liv og virvlet den urolige verden inn i oss på sin helt bestemte måte, var sirkelen sluttet: Fra da av har mine tre formødre vært en tilstedeværende faktor i mitt eget kvinneliv.

MIN OLDEMOR Elise Aubert (1837- 1906) var nummer tre i en søskenflokk på 16. Prestefamilien Aars bodde i Alta og i Lom i Gudbrandsdalen. Den tilsynelatende avsidesliggende prestegården ble et kultursenter med variert sosialt liv. Kasser med bøker holdt dem à jour både med verdenslitteraturen og den hjemlige bokproduksjonen. I memoarboken «Fra de gamle Prestegaarde» (1902) kommenterer Elise Aubert «den Bog, som sterkest satte Sindene i Bevegelse», nemlig «Amtmandens Døtre» av Camilla Collett. Else klarte å realisere ungdomsdrømmen - «skrive alt hva der beveger min tanke». Gjennom sitt eksempel gjorde hun skrivingen til noe naturlig for familiens kvinner. I lyset av parafinlampen brukte hun fjærpennen flittig. På prestegården var det hardt arbeid, men også livlig kulturliv. På 185O-tallet søkte mange til prestegården i Lom: Studenter på tur over fjellet, Eilert Sundt og hans Nicoline, Vinje og Ibsen. Gjester fra Christiania ble venner for livet, originale engelskmenn og prinsebesøk hørte også med. Det var på ingen måte gitt at en kvinne fra borgerskapet skulle skrive åpent under eget navn. I 1870-åra skrev oldemor Elise artikler og fortellinger under pseudonymet «Tante Dorthe» eller under merket «E-e». Hun var med på å stifte «Læseforeningen for Kvinder», og gjorde noe så uvanlig som å sy for «Industrien» sammen med venninnen Johanne Collett Vogt. Det var et politisk standpunkt som lå bak: Kvinner hadde rett til arbeid og skulle ikke gå på stas, selv ikke embedsmannsdøtre. Slik markerte Elise seg mot fastlåste klasseskiller og gjeldende kvinnesyn. Hun hadde ikke anledning til å engasjere seg politisk, blant annet hadde kvinnene ennå ikke fått stemmerett. Forfatterskapet ble hennes politiske bidrag.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer