Mine forunderlig sterke formødre

Forestillingen «Lise L. - Journalist i krig» er nylig over etter seks måneder med fullsatt sal i Nationaltheatret. Her beretter Bente Lindbæk om sin tante Lise Lindbæk og familien med de sterke formødrene som var med på å forme Norges første og største kvinnelige krigskorrespondent.

INNTIL MIN TANTE Lise Lindbæk kom fram i lyset igjen som den berømthet hun en gang var, må jeg innrømme at det var min oldemor Elise - hun som Lise hadde navnet sitt fra - som hadde stått for meg som et lysende eksempel på en helt uvanlig og modig kvinne. Denne min særdeles skriveføre oldemor traff jeg dessverre aldri, men hun har vært sterkt til stede i familien Lindbæks liv, og ikke minst snakket min bestemor Sofie - som arvet både skriveførheten og motet - nesten daglig om denne forunderlige prestedattera fra Lom. Og da tante Lise feide inn i mitt liv og virvlet den urolige verden inn i oss på sin helt bestemte måte, var sirkelen sluttet: Fra da av har mine tre formødre vært en tilstedeværende faktor i mitt eget kvinneliv.

MIN OLDEMOR Elise Aubert (1837- 1906) var nummer tre i en søskenflokk på 16. Prestefamilien Aars bodde i Alta og i Lom i Gudbrandsdalen. Den tilsynelatende avsidesliggende prestegården ble et kultursenter med variert sosialt liv. Kasser med bøker holdt dem à jour både med verdenslitteraturen og den hjemlige bokproduksjonen. I memoarboken «Fra de gamle Prestegaarde» (1902) kommenterer Elise Aubert «den Bog, som sterkest satte Sindene i Bevegelse», nemlig «Amtmandens Døtre» av Camilla Collett. Else klarte å realisere ungdomsdrømmen - «skrive alt hva der beveger min tanke». Gjennom sitt eksempel gjorde hun skrivingen til noe naturlig for familiens kvinner. I lyset av parafinlampen brukte hun fjærpennen flittig. På prestegården var det hardt arbeid, men også livlig kulturliv. På 185O-tallet søkte mange til prestegården i Lom: Studenter på tur over fjellet, Eilert Sundt og hans Nicoline, Vinje og Ibsen. Gjester fra Christiania ble venner for livet, originale engelskmenn og prinsebesøk hørte også med. Det var på ingen måte gitt at en kvinne fra borgerskapet skulle skrive åpent under eget navn. I 1870-åra skrev oldemor Elise artikler og fortellinger under pseudonymet «Tante Dorthe» eller under merket «E-e». Hun var med på å stifte «Læseforeningen for Kvinder», og gjorde noe så uvanlig som å sy for «Industrien» sammen med venninnen Johanne Collett Vogt. Det var et politisk standpunkt som lå bak: Kvinner hadde rett til arbeid og skulle ikke gå på stas, selv ikke embedsmannsdøtre. Slik markerte Elise seg mot fastlåste klasseskiller og gjeldende kvinnesyn. Hun hadde ikke anledning til å engasjere seg politisk, blant annet hadde kvinnene ennå ikke fått stemmerett. Forfatterskapet ble hennes politiske bidrag.

ELISE AUBERT BESKRIVER sitt første møte med Ibsen da han besøkte på Lom prestegård. Elise hadde håpet å plukke noen gullkorn, men den store dikter var taus og tillukket. Senere møttes de igjen i Christiania. De brevvekslet og Ibsen sendte henne sitt nye drama «Samfundets støtter», og ba henne se særlig kritisk på kvinneskikkelsene. Sammen med boken sendte Ibsen et brev til Elise som bl.a. lød: «Tillad mig hermed at sende Dem et exemplar af min nye bog, som jeg gjerne vilde at just De skulde have adgang til at læse forinden den falder i mængdens klør. Jeg har søgt at holde den tilbage så længe som muligt; thi hvergang jeg skal give et nyt arbejde i boghandelen har jeg en fornemmelse, lig den jeg kan tænke mig må ytre sig hos forældre, der skal gifte en datter bort; der er som en art skinsyge deri; man synes ikke at man fuldt ut eier, hva man ikke længer ejer ganske alene.» Ibsen og Elise hadde mang en hissig disputas i sitt etter hvert tette vennskap. Hun utfordret ham på flere felt, og syntes han tok noen lettvinte veier i sine kvinneportretter. Ibsen respekterte henne, selv om han av og til kunne eksplodere i uenighet.

MIN BESTEMOR Sofie Aubert Lindbæk (1875- l952) var forfatter, lærer og filmsensor - og en stor kulturpersonlighet i Oslo. Hun var sterkt påvirket av sin mor Elise og holdt bl.a. jevnlige Ibsen-kvelder, der datteren Lise og andre spilte noen av Ibsens kvinneskikkelser, med påfølgende diskusjon. Foruten sine egne erindringer «Årgang 1875» (l948) og «Nye tomter» (l950) var Sofie A. Lindbæks mest kjent for sine memoarverk, som bl.a. «Hjemmet på fæstningen» og «Fra krinolinetiden».Bestemor Sofie var temperamentsfull og selvstendig. Hun var blant de første kvinnene til å utforske Nordmarka på ski, og latteren var stadig å høre både i skog og salonger. Hun ble valgt til første forkvinne i verdens første skiforening for kvinner ...

I MEMOARBOKEN «Nye tomter» skriver Sofie A. Lindbæk om datteren Lise Lindbæks fødsel den første januar 1905 i København: «Nyttårsnatten gikk det livlig for seg i Blegdamsvei. I tyve graders kulde suste fyrverkeriets soler, måner og stjerneskudd mot vinduene våre og var et ildfullt akkompagnement til vårt hjems store begivenhet, Lises fødsel. Klokken åtte kom hun, ildverket var sloknet utenfor, men gleden var tent i hjemmet. \'Hun må bli en revolusjonens hydra,\' sa min mann. \'I Russland er det revolte, i Finland gjærer det, i Norge ryker unionen. Hun har jo alt fått sin ilddåp!\' Hans skjulte profetiske gaver slo ved den leilighet sin første gnist. Det er et enormt sprang mellom de to eldste og den fremadstormende Lise. Lise var betydelig mer radikal enn både sin mor og mormor. Likevel har de tre det til felles at de var kvinner med evne til å forme sin samtid.

MIN TANTE LISE LINDBÆK (1905- 1961) var et menneske som brant sitt lys med dobbel flamme. Hun var Norges «første og største» kvinnelige krigskorrespondent. På 1920-tallet dro hun til Italia, der hun snart møtte fascismen. Under den spanske borgerkrigen rapporterte hun direkte fra frontlinjen, og var en nyttig venn for Nordahl Grieg og Ernest Hemingway. Lise Lindbæk var en av samtidens kanskje mest kjente norske kvinner. Hun var en uvanlig kvinne for sin tid, snakket syv språk og levde et intenst og sterkt liv, fylt av dramatikk, triumf og tragedie. Lise var en fargesprakende og spennende tante. Hun tok oss med på eksotiske kulturevenementer som russisk dans, kino- og teaterpremierer helt fra vi var små. Vi fikk eksotiske brev fra henne, fra fjern og nær hvor hun fortalte om sine opplevelser, og hun var alltid genuint opptatt av vårt ve og vel. Etter min mening tegnet teaterstykket «Lise L.» på Nationaltheatret et noe for endimensjonalt og dystert bilde av hennes liv og levnet. Jeg husker henne fra en helt annen side, som et midtpunkt, glad og utadvendt og med et brennende engasjement.