IKKE «GRATIS»: «Nesten alt vi nyter godt av i dag av rettigheter og velferdsgoder har blitt til ved politisk kamp», skriver Snorre Valen. Her taler statsminister Jens Stoltenberg i Bergen under fjorårets markering. 
Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
IKKE «GRATIS»: «Nesten alt vi nyter godt av i dag av rettigheter og velferdsgoder har blitt til ved politisk kamp», skriver Snorre Valen. Her taler statsminister Jens Stoltenberg i Bergen under fjorårets markering. Foto: Marit Hommedal / NTB ScanpixVis mer

Mine yndlingsord

Alles rett til et anstendig liv skal ikke hvile på noens gode vilje. Solidaritet bygger på en grunnleggende tillit. Det er egentlig det vi feirer i dag.

Mine tre yndlingsord er solidaritet, kjærlighet og humanisme. For mitt politiske engasjement handler ikke om å gjøre andre vel, men å stole på mennesker, bygge tillit og handle ut av likeverd, ikke veldedighet. Skillet mellom solidaritet og veldedighet er kanskje ikke noe vi tenker så mye over i hverdagen, men det er helt avgjørende for hva slags politikk en står for. Og det er et skille som alltid har preget norsk høyre- og venstreside.

Det hender noen undrer seg over min motstand mot behovsprøving av velferdsordninger, for eksempel. Hvorfor bør ikke velferdsordningene gå mest til de som trenger det mest? Hvorfor skal foreldre med millioninntekt få barnetrygd, spør de. Og mitt svar er solidariteten. For det at alle mottar barnetrygd, det at alle har tilgang til helsevesenet vårt, det at alle får gratis bøker på videregående skole, det er vår forsikring mot at mennesker må plassere seg selv i en bås som trengende eller fattig. Det er vår forsikring mot at de som har mye sier «jeg trenger da ikke betale for velferdsordninger jeg ikke bruker».

Og det er ikke minst en påminnelse om hvem som står bak velferden vår: Uføre skal ikke få trygd fordi staten er snill og aller nådigst hjelper de som trenger det. Uføre får trygd fordi alle bidrar i Norge. Alles rett til et anstendig liv skal ikke hvile på noens gode vilje. Solidaritet bygger på en grunnleggende tillit. Det er egentlig det vi feirer 1. mai.

KRONIKKFORFATTER:  Snorre Valen, stortingsrepresentant for SV og LO-medlem.
KRONIKKFORFATTER: Snorre Valen, stortingsrepresentant for SV og LO-medlem. Vis mer

Tidligere år har jeg alltid sett Høyre- og Frp-politikere eksponere sitt store behov for å latterliggjøre 1. mai. «Det er sååå gammeldags»! Trondheim Høyres Yngve Brox gjorde et år et poeng av at han skulle gjøre høylytt hagearbeid på arbeidernes dag, og et annet år sørget han for å ta et bilde av en tom gate i Trondheim sentrum for å «dokumentere» på sin blogg hvor stusslig 1. mai er.

Nå er det litt andre tider. Høyre og Frp har i lang tid orientert seg mot et mer arbeidervennlig image. Inspirert av Høyres svenske søsterparti Moderaterna i Sverige har Høyre lagt fra seg det verste av sin fagforeningsfiendtlige retorikk, og omfavner i stedet «den norske modellen» og «retten til å organisere seg». Moderaterna har gått så langt som å innføre slagordet «Sveriges enda Arbetarparti». Erna Solberg er ikke helt der, ennå. Og jeg lar meg ikke lure.

Fortsatt høres høyresidas nye omfavnelse av retten til å fagorganisere seg ut som noe de tolererer. Noe de synes er greit, som vi andre skal være glade for at de lar oss gjøre. Men det å reint velgertaktisk og intellektuelt akseptere at velferdsstaten er populær, betyr verken at du vil være særlig god på å forvalte den, eller at du vil klare å videreutvikle den på en særlig god måte. 1. mai bygger på ideen om å gå videre. Og da må de fleste partier tørre mer enn i dag.

I sin landsmøtetale til Arbeiderpartiet sa statsminister Jens Stoltenberg: «Mitt mål er å styre landet på en så uspennende måte at folk kan leve spennende liv». Og det er mye sant i det. Den daglige tryggheten vår, arbeidsmiljøloven, velferdssystemet, handlingsregelen - det er kanskje ikke så spennende. Men en kan jo like godt si at det er omvendt! Usikkerheten ved å bli syk og ufør er nok en spenning mange ville vært foruten. Det er en «spenning» i boligmarkedet som mange unge nok kunne tenke seg burde avta litt, så flere fikk mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Det er liten tvil om at mange asylbarn lever i spenning, men det er en spenning jeg ikke unner dem. Og det skal bli spennende å se hva som skjer med verden om vi ikke greier å temme de menneskeskapte klimaendringene - men jeg vil helst slippe.

Politikk er også å tørre å gjøre de spennende grepene, så folk kan leve tryggere liv. Det er solidaritet. Og vi skal ikke som samfunn glemme hvor spennende mange av de politiske kampene var da de sto. 1. mai, som innimellom henges ut som et traust og litt akterutseilt prosjekt, ble født ut av et blodig slag mellom politifolk og streikende i Chicago i 1886. Vårt eget lands vei til et noenlunde likestilt og velfordelt samfunn har vært alt annet enn kjedelig. Den faglige kampen i mellomkrigsåra var ikke kjedelig. Den lange kampen for åttetimersdag var ikke kjedelig. Innføringa av lånekassa så alle kunne ta utdanning var ikke kjedelig. Innføringa av en abortlov som ga kvinner retten til å bestemme over egen kropp var ikke kjedelig. Og selv husker jeg godt spenningen knyttet til den rekordraske innføringa av full barnehagedekning i Norge, og da vi gjorde bøkene i den videregående skolen gratis.

Nesten alt vi nyter godt av i dag av rettigheter og velferdsgoder har blitt til ved politisk kamp. Høyres fortelling om at «dette er noe vi alle er enige om» er ikke bare en historisk tilsnikelse (de måtte, trass i at en borgerlig regjering var de som innførte folketrygda som vi kjenner den i dag, tvinges med på de fleste store velferdsreformer), men det er ikke minst en tilsløring av at vi står foran viktige motsetninger i Norge i dag. For spørsmålet er jo ikke om Høyre og Frp synes Norge er et hyggelig land og at det er greit med litt fagforeninger og litt trygd og sånn. Spørsmålene vi står ovenfor er: Skal vi beholde og utvikle universelle ordninger som sikrer at fellesskapets stat møter alle mennesker likt? Skal flyselskapet som kaller seg «Norwegian» få importere asiatiske lønninger til norsk luftfart? Skal sykemeldinger bli «graderte», slik Høyre og Frp vil, slik at det er et regneark og ikke helsa di som avgjør om du er frisk nok til å jobbe? Skal staten ha en offensiv eierskapspolitikk som gjør at den norske staten, og ikke bare det kinesiske kommunistpartiet, driver fram landbasert industri i Norge? Skal vi basere velferdspolitikken vår på fakta (som at norske ungdommer er dyktige, faglig sterke, optimistiske og ærgjerrige, friskere enn før og gjør mindre ugagn), eller bygge opp under mytene (som at norsk ungdom er sløve, bortskjemte og sniker til seg penger på Nav)?

Følg oss på Twitter

Jeg stiller til valg i år for tilliten, og solidariteten. Derfor stiller jeg til valg for en rødgrønn regjering av den typen tusenvis gikk i tog for på 1. mai i 2005: En rødgrønn regjering som tar oss videre. Jeg vil tørre å temme markedskreftene i boligmarkedet, så unge får råd til egen bolig og vi unngår boligboble og gjeldskrise. Jeg vil at fellesskapet skal mene noe om arbeidsplasser, utover å love skatteletter til de største eierne som truer med å flytte. Jeg vil at tennene våre skal være en like naturlig del av helsesystemet som resten av kroppen. Og jeg vil at kvinner skal tjene like mye som menn og ha retten til hel stilling. Ikke av veldedighet, og ikke fordi jeg er snill (selv om jeg tror jeg er snill!) - men fordi politikk bør bygge på solidariteten. Gratulerer med dagen!