Minerva og «nyliberalismen»

I EN KOMMENTAR i Dagbladet 26. juni lurer Gudleiv Forr på hvor de konservative er blitt av. Undertegnede og kretsen rundt Minerva stemples som en del av et ureflektert, nyliberalt Høyre. Bakgrunnen er innlegget mitt 13. juni om universitetsdebatten. Stemplingen er usedvanlig misvisende på flere punkter:  For det første: «Nyliberalisme» tjener mest som et stempel på dem man er uenig med. Det morsomme er at Forr ikke har tatt seg bryet med å undersøke om vi faktisk er uenige. For mitt innlegg handlet ikke om reformene på Universitetet, men om retorikken i debatten. Vi spurte: Hvorfor reageres det så heftig ved ord som «effektivitet», «produsent», «kunde» og «vare»? Er de som bruker disse ordene virkelig så dumme som akademikerne vil ha det til? Eller fyller akademikerne selv disse ordene med en mening avsenderen ikke intenderer? I stedet for å ta spørsmålet på alvor, bruker Forr ryggmargsrefleksen, og antar at Minerva må være en gjeng med ukritiske «nyliberalister».  For det andre: Forr savner konservatismen fra Minerva-kretsen på 1960-tallet. Men deres reflekterte konservatisme vektla også at man måtte forandre for å bevare. Det var ikke nok å være konservativ. Man måtte også reflektere over hva endringer i samfunnet innebar for forholdet mellom marked, stat og samfunn. Mitt utgangspunkt var at overgangen til masseuniversitet har endret vilkårene for Universitetet både internt og i forhold til samfunnet rundt. Universitetet må reflektere over dette. Å demonisere andre - «de nyliberale» - er en dårlig start. For det tredje: Forr snakker om den gamle Minerva-kretsensambivalens til markedet. Den ambivalensen består. Minerva har ingen problemer med å anerkjenne betydningen av offentlige ordninger, både fordi de kan være samfunnsøkonomisk lønnsomme, og fordi de kan være en god måte å institusjonalisere fellesskap på. Men forholdet mellom stat, samfunn og marked bør alltid være gjenstand for refleksjon, fordi grensene mellom dem ikke kan trekkes en gang for alle. Det innebærer ingen «umiskjennelig tilslutning til nyliberalismen.» Snarere er denne refleksjonen liberalkonservatismens vesen.

Forr savner også sosialt engasjement og en rausere innvandringspolitikk. Vi får anbefale Minervas siste nummer,med tittelen «Fri innvandring». Forholdet mellom liberalkonservatisme og sosialt engasjement har vi tatt opp flere ganger tidligere. Men samtidig ønsker vi å utfordre våre lesere ved stadig å minne oss selv om ubehagelige sider både ved markedet og ved staten.Til slutt: Det er ytterligere en grunn til at Forrs plassering av undertegnede på Høyres «nyliberale» fløy er lite treffende. Jeg er nemlig medlem av Forrs og Dagbladets gamle parti Venstre.