Mingus, Mingus og Mingus

God forvaltning av Mingus-arven fra Oslo-klare band.

CD: Da Charles Mingus (f.1922) døde av ALS (Lou Gehrigs sykdom) i 1979, etterlot han seg en diger musikalsk arv i form av innspilt og uinnspilt musikk. Og en enke, Sue (Graham) Mingus , som har forvaltet den med nebb, kløkt og klør. Denne uka kommer hun til Oslo i spissen for de tre ensemblene som framfor noen har holdt arven i hevd, og søndag kveld spiller alle tre i Oslo Konserthus: Mingus Big Band, Mingus Dynasty og Mingus Orchestra . Forventningene er store.

DET SKYLDES dels Mingus Big Bands fine Kongsberg-konsert i sommer, dels gode konsertanmeldelser den siste tida og dels den nye CD-en «I Am Three», med tittel hentet fra åpningslinjen i Mingus\' eksplosive selvbiografi, «Beneath The Underdog» (1971). Storbandet gjør seks låter, Dynastiet og Orkestret to hver, og alt er friskt arrangert av musikere som spiller i eller har spilt i bandene. De sju i Mingus Dynasty (trompet, to saksofoner, trombone + komp) utgjør grovt sett kjernen i både storbandet (13) og Mingus Orchestra (10), sistnevnte klangfarget av fagott, waldhorn og gitar i tillegg. Først og fremst er det denne besetningen som ivaretar Mingus\' klassisk-orienterte stykker, på plata representert av «Chill Of Death» og «Todo Modo».

STORBANDET, som på plata også figurerer med en slags alternativ besetning, låter spenstig i blant annet «Orange Was The Color Of Her Dress, Then Blue Silk» og «Tensions», mens Mingus Dynasty trøkker til i «Cell Block F \'Tis Nazi USA» og «Wednesday Night Prayer Meeting». Bassisten og bandlederen Mingus ladet sin musikk med så vel melodisk og klanglig skjønnhet som med raseri, utsprunget av et heftig sosialt engasjement, og selv om disse nye versjonene ivaretar musikkens kompleksitet enda bedre enn den formidler det emosjonelle innholdet, er det fortsatt musikk med kraft og sjel i både soli og ikke minst tutti-partiene som serveres i Charles Mingus\' navn.

GITARISTEN Rolf Kristensen er en erfaren studiomusiker og pedagog ved Konservatoriet i Kristiansand. «Shimmering Minor» er hans første CD i eget navn, og bærer umiskjennelig preg av amerikansk vestkyst-fusion ispedd nyere elektronikaimpulser. Fire musikere, blant dem pianisten Bernt Moen, ledsager Kristensen på ei plate som byr på mye stilsikkert spill, men som nok først og fremst vil appellere til svorne tilhengere av tilbakelent fusion. Kristensen står for både komponering, arrangering og produksjon, og muligens ville plata tjent på noen kreative innspill utenfra som en motvekt mot en viss monotoni og mangel på dynamikk i helhetsinntrykket.Kvintetten Motif - Atle Nymo, tenorsaksofon; Mathias Eick, trompet; David Thor Johnsson, piano; Ole Morten Vågan, kontrabass; Håkon M.Johansen, trommer - følger opp fjorårets strålende debut-CD med «Expansion», der moderne amerikansk og europeisk jazztradisjon klinger sammen i et skiftende blandingsforhold. Vågan har signert 9 av de 10 låtene, og sammen med de andre gjør han dem til musikk med mange farger og temperaturer. Eick leverer glødende kor, Nymo krydrer sitt spill med overblåsninger og i det store og hele kommer Motif godt fra andrealbumet. Men også Motifs CD inneholder passasjer som aktualiserer spørsmålet om hva en streng, ekstern producer kunne ha tilført utviklingen av låtene.