Minikraft - en fare for naturen?

VANNKRAFT: I flere hundre år har vannkraft vært en dominerende energikilde i vårt land. Utnyttelsen av fossefall har gitt energi til kverner og sager, og har senere vært en velkommen kilde til elektrisitetsforsyning. Vannkraften er fornybar og gir ingen luftforurensning, og de magasinerte vannmengder i kraftverkene har vært så store at de har gitt betydelige verdier i forhold til investeringene.Men i dag er muligheten for å bygge flere større kraftanlegg begrenset. Mye tyder på at man om en ti års tid vil få gasskraftverk som kan produsere videre den kraft vi trenger.

REGJERINGEN planlegger nå sin «grønne pakke» med miljøvennlig energi. Et fond på hele 20 milliarder kroner skal gi finansiering av bl.a. vindkraft og «små kraftverk». Jeg tviler sterkt på om disse to energikilder er miljøvennlige.Når det gjelder vindkraft, har vår miljøbevissthet i kystområdene neppe vært noe å ta som forbilde. Vi fikk en såkalt strandplanlov for 40 år siden. Det gjaldt riktignok en annen form for bebyggelse, men den burde gi oss en påminnelse om at våre vidstrakte kystområder kan bli ytterligere ødelagt dersom vindkraftproduksjon får bestemme våre politiske beslutninger.Tilsvarende gjelder for de såkalte «små kraftverk». Disse kan best defineres som restoppsamlingsanlegg av de nå tilgjengelige vannkilder. Den effekt disse kan gi er meget liten: helt ned til 1-2 prosent av den kraft vi får fra våre større anlegg. I tillegg er økonomien svært tvilsom, selv om vi ser bort fra subsidieringen som regjerningen har lagt opp til.

I LÆRDAL KOMMUNE, ved Eldrevann, søkes det i dag om konsesjon for et minikraftanlegg som et supplement til tidligere kraftutbygging i området. I en høyde av 1300 m.o.h. skal man fra ulike mindre vannkilder som ligger spredt over et større areal, legge kilometerlange rørgater med svakt fall frem til en felles kunstig mottakerstasjon eller betongdam over terreng. Hvis dette skal bli malen for «små vannkraftverk» i norsk fjellnatur, vil fremtidens turgåere og skiløpere miste gleden ved å gå i tilnærmet uberørt terreng.De som tar beslutningene om slike «vidtfavnende» kraftverk i høyfjellet i dag, bør tenke på hvordan de selv vil bli bedømt om 50-60 år, når tørrlagte elveleier, nedlagte anleggsveier, steinfyllinger og ikkereparerbare terrengflater ligger tilbake som vitnesbyrd om en fullstendig marginal og meningsløs kraftutbygging.