Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Minimalisme er IKKE et nøkkelord

Ventetiden har vært lang, men stjernereisene til WE er fremdeles en dynamisk og suggerende affære.

CD: «Beirut 1965, beaches, clubs, casinos, life, got some cargo to move», sang WE på sin forrige plate og gjorde lyssky kartellvirksomhet og kosmisk bikerrock til et aldri så lite fenomen her til lands.

Minst 10 000 nordmenn lot seg nemlig sjarmere av fargesprakende gevanter og østeninspirert tungrock, og dermed føyde Oslo-bandet seg sammen med The Mars Volta inn i rekken av usannsynlige VG-listetopper.

Det er snart fire år siden, men etter «Tension & Release» å dømme, har gjengen - nå kvintett - brukt tida godt.

Velkrydret

WE-universet preges fremdeles av grenseløshet. Sein Zeppelin, spacerock à la Hawkwind, Sabbath-tyngde og kledelige doser 70-talls glam er enda en gang viktige bestanddeler av bandets stamtavle.

Minimalisme er med andre ord ikke et nøkkelord. Gitarist Andreas «Don Dons» Kirkvaags velkrydrede produksjon, med god hjelp av bandets nyankomne tangentmann har gitt lydbildet en detaljrikdom som klyper i sansene albumet gjennom. Et gjennomgående faremoment er at nerven i låtene drukner, men smaksløkene klarer akkurat å svelge unna den massive informasjonsstrømmen.

Naturlig fortsettelse

Åpningen «Lotus Rising (In the Emotional Minefields)» setter sjøbein, mens «Free Behind Bars» kryper oppover nakkehårene med sitt episke refreng. Låtmessig er platen et naturlig skritt videre fra «Smugglers», noe som betyr lett omsettelige syrerockere satt opp mot tunge, psykedeliske droneorgier som «Appreciation» og finalen «Freaks In The Street» - mat for fansen, mens «Hurdy Gurdy» (Spellemann-nominert i videoklassen) og radiosingelen «That’s Why (You’re So Fine)» fungerer som utmerket lokkemat for dem med hakket mer slunken platesamling.

GALANT: WE-vokalist Thomas Felberg har slett ikke noe imot eksesser. Foto: Kristian Ridder-Nilsen
GALANT: WE-vokalist Thomas Felberg har slett ikke noe imot eksesser. Foto: Kristian Ridder-Nilsen Vis mer

Begrenset

Det er ikke til å feie under teppet at Thomas Felbergs nasale og noe monotone stemme har sin begrensning, kanskje i enda større grad enn tidligere.

Ikke fordi Felberg har blitt en dårligere vokalist med åra, men rett og slett fordi WEs musikk har utviklet seg i en retning der hans mangler blir mer påfallende.

Felbergs imperialistiske, eller skal vi kalle det kosmiske tankesett er likevel en viktig andel av kollektivets identitet, og bandet har heldigvis kompensasjon nok i finurlige melodilinjer og det veloljete kompet til at platen bærer seg godt på sine premisser. Fred og kjærlighet, får en nesten si.

I salg fra 21. januar.

LES RESTEN AV UKAS MUSIKKANMELDELSER:

British Sea Power: «Do You Like Rock Music?»

Bedre enn sine titler.

Camilla Granlien Band: «Jarnnetter»

Genuin musikalsk fortolkning av stor poesi.

Drive-By Truckers: «Brighter Than Creation’s Dark»

Er D.B.T. det nye R.E.M.?

Erik og Kriss: «Verden vil bedras»

Russerap.

Lukestar: «Lake Toba»

Ambisiøst, velgjort og konsist.

Kaada: «O’ Horten»
Glitrende filmmusikk.

Ringo Starr: «Liverpool 8»

Trivelig, men lettere utdatert.

Sordal: «In Fort Knox With A Penny»

Gjennomsnittspludrepop.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media