Minimalistisk debutant

Debutant med ordknappe dialoger der gjennomsnittskvaliteten er forbløffende høy.

Selv om suksessforlegger Geir Gulliksen gikk til Oktober, har Tiden åpenbart ikke tenkt å gi slipp på sitt rykte som talentfabrikk. I alle fall hvis man skal dømme etter forlagets første debutant-utgivelse i høst.

Per Andreas Persson er født i Sverige, og handlingen i de fleste tekstene hans er lagt dit.

Men det er ikke handlingen som teller hos Persson, det er skrivekunsten. Han har gått på forfatterskole både i Bø og Bergen, og han har lært seg håndverket, det er det ingen tvil om.

Helt seg selv

Aller mest gledelig er det at han ikke har falt for fristelsen til å etterape Fosse, Sunde, Askildsen eller hvem det nå måtte være som til enhver tid er blitt satt på vagl i våre litterære utklekkingsanstalter.

Persson er helt seg selv. Persson tar ikke munnen for full - det være seg langt derifra.

Han hører til minimalistene, om det må være meg tillatt å bruke et så belastet begrep, og selv i dette selskap må hans ordknappe stil sies å være en sjeldenhet.

Scenespill

Mer enn på noveller likner tekstene små fortettede scenespill der replikker og dialoger opptar nesten all plass, bare spedd opp med de nødtørftigste sceneangivelser. Flere av dem vil sikkert også egne seg utmerket til å bli framført, og hermed et godt tips både til lærere og de som steller med amatørteater: I «Jeg går nå og kommer aldri mer tilbake» har dere en gullgruve av tekster som skuespillertalenter kan få til å funkle.

Kritikere med respekt for seg selv har lenge hatt sans for ordknappe forfattere. Det har liksom vært ekstra bra hvis man har vært tvunget til å lese mellom linjene. Men det gjelder her som ellers. Ordknapphet er ikke et gode i seg selv, og finner man ikke noe mellom linjene, så er det jo ikke stort å skryte av. Hos Persson behøver man ikke lete. Tekstene hans taler sitt tydelige språk. Men de er ikke «litterære», de er tatt ut av hverdagen. Rene situasjonsrapporter er de likevel ikke. Måten de er bygd opp, er nemlig ikke «hverdagsaktig». Litterariteten utgår fra den effekt kombinasjonen av intetsigende small talk og alvorlig konfliktstoff skaper.

Noen av tekstene har en poengtert slutt. Andre løper tilsynelatende ut i sanden. De siste er ikke dårligere enn de første - snarere tvert imot. Den «tomme» slutten fungerer nemlig gjerne som en kommentar til det foregående, eller lades med innhold gjennom den kontrastvirkningen de gir.

Det er femten tekster i alt, og gjennomsnittskvaliteten er forbløffende høy. Ikke alle er like «gode», men ingen er likegyldige. Hva handler det om? Litt av hvert. Ei jente som blir plukket opp av to småskumle typer i en grønn Amazon. En forretningsmann på reise som stadig ringer hjem til sin kone og til slutt avsløres som skaphomse. Om småkrangling mellom samboere. Om en gutt fra Stockholm som gjør narr av ei jente fra landet. Om en sønn som blir ringt opp fordi moren hans har rappet varer i supermarkedet.

Alle disse tekstene holder mål. Men min personlige favoritt bærer tittelen «Gressplen». Det er en «far-mor-sønn»-sak som er så språklig renskrapt at ikke et eneste ord føles unødvendig.

Forfriskende

Å hevde at Persson flytter grensepæler ville være å ta munnen for full. Men han er en god lytter og har en forfriskende annen tilgang til den minimalisme som mindre befestede talenter enn han har tapt munn og mæle av.