Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Minimalistisk merkevare om mor og barn

Overbevisende rekapitulasjon av et barns opplevelser av tap og savn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å skrive om barndom ut fra barnets eget perspektiv er så godt som umulig. Det blir lett falskt fordi vi drar alt det mellomliggende med oss. Jesus har oppfordret til noe vi ikke kan klare: vi kan ikke bli som barn igjen. Da Sigurd Hoel arbeidet med «Veien til verdens ende», opptok denne problematikken ham sterkt. Han hadde lest så få bøker om barndom som virket ekte. Men det var én han syntes om, Ossip Dymows «Vlass», fordi den vitnet om en sjelden evne til å erindre følelser, ikke bare ytre hendelser, men barneårenes indre hendelser.

Gripende

Jeg har nettopp lest ferdig «I lyset». Den har grepet meg, og dette nettopp fordi Håvard Syvertsen langt på vei har maktet å gjennomføre noe av det samme: å gjenskape barndommens indre landskap.

Romanen er delt i to, og i den første og uten sammenlikning lengste er det tiåringen Arne som har synsvinkelen. Det er attpåtil en jegfortelling, rett nok skrevet i fortid, men på en slik måte at vi som lesere fornemmer samtidighet. Og tross de begrensninger som ligger i synsvinkelen, framstår tiåringen som sannhetsvitne og garant for historiens autentisitet (på fiksjonens premisser), samtidig som han selv er hovedperson.

Handlingen er lagt til en småby, der det fins en våpenfabrikk og en nedlagt sølvgruve. I tid befinner vi oss rundt 1970. Faren til Arne arbeider på fabrikken, mora er hjemmeværende. I begynnelsen virker alt normalt, men vi har ikke lest mange setningene før vi aner uråd. Med enkle virkemidler (f.eks. opplysninger om hvordan og hvor ofte mora ruller sigaretter) får forfatteren hurtig gjort oppmerksom på at mora plages av sterke psykiske lidelser.

Arne bruker selvsagt ikke slike ord. Han skjønner at det er noe som ikke stemmer. Men han vet ikke hva det går ut på. Han gir oss likevel de opplysningene vi behøver, og det uten at vi ser ham ovenfra. Det er nok at vi ser med hans blikk. Det er gjennomført, det er dyktig gjort, og ikke minst er det menneskelig gripende.

Overbevisende

Den lille kjernefamilien trer konturskarpt fram. Den er innskrevet i sin tid på en overbevisende måte. Sønnens uro og forvirring preger teksten uten at den oppløser seg. Gjennom sønnens blikk og tanker får vi også indirekte, men overbevisende, et bilde av hva faren har å slite med. Han prøver å holde sammen familien så godt han kan. Men en dag bryter han sammen i gråt. Det er en sterk scene. Flott skildret. «I lyset» er minimalistisk merkevare. Syvertsen viser at han kan dette med å kjøre teksten med stramme tøyler. Derfor virker det desto sterkere når han slakker dem.

Handlingen er fortettet. Det meste foregår den dagen mora blir innlagt, og Arne går hjem før skoledagen er over. Et par-tre andre personer i nærmiljøet inndras i dette lille familiære minidramaet. Også de er overbevisende tegnet. De forsøker å kommunisere med Arne, men det er ikke lett. Han er et ønsket og elsket barn, og Syvertsen får især fint fram det varme forholdet mellom ham og faren. Men både de og mora mangler et språk som de kan uttrykke sine følelser med. Det er denne sviktende språkfølelsen som ligger i bunnen av romanen.

Realistisk

Jeg så nettopp uttrykket «realistisk realisme» bli brukt om en samtidig dansk roman. Det kunne passe på Syvertsens form for minimalisme.

Han holder seg til saken: han gjenskaper et barnelandskap som blir rystet av tapets og savnets jordskjelv.

En liten referanse (for feinschmeckere) har han lagt inn, men den bryter ikke med dette mønsteret. Den glir helt naturlig inn og vil ikke bli lagt merke til hvis man ikke kjenner Kjartan Fløgstads novelle «Riksvegen vestover».

Det skal være Syvertsen tilgitt. Med «I lyset» har han levert en barneskildring det står respekt av. Om det var noe jeg skulle ha innvendinger mot, så måtte det være den måten forhistorien søkes komponert inn på til slutt. Det fungerer ikke godt nok. Det blir for spinkelt.

Det er barnet som bærer romanen, og i barnets hender er den trygg.

BARNET BÆRER ROMANEN: Håvard Syvertsen har levert en barneskildring det står respekt av, mener Dagbladets anmelder om «I lyset».
Hele Norges coronakart