Å skrive om barndom ut fra barnets eget perspektiv er så godt som umulig. Det blir lett falskt fordi vi drar alt det mellomliggende med oss. Jesus har oppfordret til noe vi ikke kan klare: vi kan ikke bli som barn igjen. Da Sigurd Hoel arbeidet med «Veien til verdens ende», opptok denne problematikken ham sterkt. Han hadde lest så få bøker om barndom som virket ekte. Men det var én han syntes om, Ossip Dymows «Vlass», fordi den vitnet om en sjelden evne til å erindre følelser, ikke bare ytre hendelser, men barneårenes indre hendelser.

Gripende

Jeg har nettopp lest ferdig «I lyset». Den har grepet meg, og dette nettopp fordi Håvard Syvertsen langt på vei har maktet å gjennomføre noe av det samme: å gjenskape barndommens indre landskap.

Romanen er delt i to, og i den første og uten sammenlikning lengste er det tiåringen Arne som har synsvinkelen. Det er attpåtil en jegfortelling, rett nok skrevet i fortid, men på en slik måte at vi som lesere fornemmer samtidighet. Og tross de begrensninger som ligger i synsvinkelen, framstår tiåringen som sannhetsvitne og garant for historiens autentisitet (på fiksjonens premisser), samtidig som han selv er hovedperson.