Minister Meyers uvitenhet

Hvordan kan Stortinget tillate at en meget sentral del av norsk kulturpolitikk, møysommelig bygget opp gjennom mange år, rives ned av en markedsfundamentalist?

GJENNOM MER ENN tretti år i bokfaget har jeg neppe opplevd en minister med makt over kulturlivet uttale så mange innsiktsløse synspunkter som det vi får høre fra moderniseringsminister Morten A. Meyer, siste gang i DN, 23.02.05. La det være advart fra bokens folk med erfaring fra den norske og den internasjonale arena - det han prøver å gjennomføre av «modernisering» innebærer i virkeligheten en systematisk og lynrask nedmontering av det allmenne bokmarkedet i Norge - et av verdens beste bokland - og er trolig stikk i strid med det han selv egentlig ønsker. Hvor er norske kulturpolitikere?

DET ER GRUNN til å spørre: Hvordan kan slik ukvalifisert fremferd skje uten kraftigere protester fra bokens mange taleføre? Hvorfor opplever vi så få kvalifiserte avskyuttalelser? For minister Meyer synes uhemmet konkurranse i seg selv å være et mål og ikke et virkemiddel for å oppnå verdisatte forbedringer. Ikke i noe vestlig bokland har tilsvarende fremferd kunnet øynes - i hvert fall ikke uten dramatiske følger for bokmarkedets og lesningens kvalitet, som på Island og i England. De fleste moderne bokland i Europa går den motsatte veien av den Meyer har lagt ut på. Hos oss er statsrådens intensjon at et systemskifte skal gjennomføres i løpet av et par uker uten at det er foretatt noen bred faglig konsekvensvurdering av de foreslåtte tiltakene. Ikke rart at Konkurransetilsynet selv understreker at tilsynets rapport om bokbransjen ikke er forskning. I Danmark foregår - takket være et ansvarlig Folketing - en toårs utredning for å kunne avgjøre de videre strategier for det danske bokmarkedet. Hvor uansvarlig kan en norsk minister og hans regjeringsfeller tillate seg å være? Hvordan kan Stortinget tillate at en meget sentral del av norsk kulturpolitikk, møysommelig bygget opp gjennom mange år, rives ned av en markedsfundamentalist og en løshund i politikk og kulturliv - for å holde seg til minister Meyers egen type retorikk?

JEG VET rett og slett ikke hva som er mest forbløffende - ministerens halsløse opptreden eller det politiske miljøets handlingslammelse. Det ser ut til at deler av regjeringen og deler av Stortinget er uenige - i hvert fall hvis de forstår rekkevidden av hva som skjer. Er det slik at ikke bare ministeren selv er uvitende om følgene av sine handlinger, men også det øvrige styringsverk, opinionen og alle dem det går utover - først og fremst leserne?

La meg kort beskrive noen åpenbare konsekvenser:

 Når bokklubbene mister sine konkurransefortrinn, vil omsetningen gjennom disse kanalene reduseres dramatisk. Det reduserte bokvolumet gjennom bokklubbene kan aldri kompenseres av bokhandelen eller andre kanaler fordi bokklubbene har muligheter gjennom sitt spredningssystem for bøker som bokhandlene aldri vil kunne konkurrere med. Samtidig vet enhver forlegger at bokklubbene er de beste markedsførere for salget gjennom bokhandelen. Skjønnlitterære bestselgere i bokhandelen har så godt som alltid sin fremste markedsdriver gjennom bokklubbene. Uten et sterkt bokklubbsystem vil også salget i bokhandelen synke og bidra til ytterligere nedgang av bokvolumet i Norge.

 Marginene på allmennlitteraturen for norske forlag solgt gjennom bokhandelen er tapsbringende for de fleste utgivelser. Det er kun bestselgerne som gir trygge gevinster. Det er bokklubbene som har sikret lønnsomheten for den brede allmennlitteraturen. Bestselgerinntektene alene er ikke tilstrekkelige i et forlag med et bredt sortiment - langt i fra. Når bokklubbenes levevilkår reduseres, vil utgivelsesomfanget nedtrappes tilsvarende. Grunnlaget for rekruttering av nyutgivelser i alle sjangere vil bli mindre. Dermed vil ikke bare det kvalitative mangfoldet i bokutvalget bygges ned, men også bestselgerrekrutteringen. En slik negativ sirkel vil igjen bidra til en volumnedgang og med en fordumming av lesekulturen som følge.

 Inntil nyåret 2004, da debatten om bokpriser i Norge startet, var forholdet at stadig flere kjøpte et økende antall bøker hvert år. Bokomsetningen i landet økte jevnt og trutt gjennom mer enn tyve år. Ministerens egen oppfatning om bokprisene stemte beviselig ikke overens med hva folk flest mente. Mange så seg tjent med å slutte seg til hysteriet ut fra forskjellige motiver. Effekten av kampanjen lot ikke vente på seg. Den ukritiske og unyanserte debatten om pris og ikke innhold førte til en dramatisk volumnedgang i boksalget i 2004. Bokklubber så vel som bokhandelen er sterkt rammet. Det gjelder alle bokens sjangere. Meyer må bære sin del av ansvaret.

 Bestselgerne er viktige for bokmarkedet fordi de gir forfatterne høye inntekter og forlagene et finansieringsgrunnlag på faste marginer for en bred utgivelse (godt støttet av bokklubbene). Nå innfører Meyer en 12,5 prosents rabattmulighet for bokhandlerne fordi han ønsker at bøker i Norge skal bli billigere. Han vil fremme priskonkurranse bokhandelen og salgskanalene i mellom. Intensjonen er sikkert god, men tiltaket vil med stor sannsynlighet føre til det motsatte av det Meyer og øvrige regjeringsmedlemmer og Storting ønsker seg, hvis de sterke bokhandelkjedene oppnår sine mål. De vil forsøke å presse frem en deling av rabattytelsen med forlagene. En slik øket salgskostnad vil selvsagt føre til at bokprisene akselererer - stikk i strid med alle mål! Det finnes ikke marginer til å dekke et eneste øket prosentpoeng - det bør gå den motsatte veien når bokklubbinntekter for forlagene nå er en saga blott.

 Hvis kjedene skulle vinne frem med sine økede marginkrav, vil det vare få måneder før bokfaget må kaste hansken og slippe alle forhold fri. Et møysommelig oppbygd spredningssystem for bøker i alle sjangere vil umiddelbart vært brutt. Et velfundert økonomisk og kulturpolitisk kretsløp vil avløses av ensidig kommers og kvalitetsforringelse av litteraturen til ulempe for alle - også for Meyer. De store forlagene vil riktignok klare seg. De vil endre karakter som utgivere og vise seg som de sterkeste kommersielle aktørene. De mindre vil fort kunne gå under eller bli slukt. Det vil være stor synd for allsidigheten i bokens miljø. Vi har fortsatt altfor få forlag i Norge.

 Meyer vil begrense bokens fastprisperiode ytterligere, noe som vil gjøre bokens levetid i originalutgave enda kortere. Førsteutgavenes lavere opplag vil igjen gi en ytterligere prisdrivende effekt - og nok en gang bidra til å senke bokvolumet.

 Gjenbruksutgaver i billigere utstyr vil i visse tilfeller kunne erstatte originalutgivelsen, men i Meyers «moderne» markedsunivers til sjangerdiskriminerende priser. Kun bestselgerne i original- og billigbokutgave vil bli noe billigere, mens de langt fleste øvrige titlene vil bli dyrere.

 Vi har ikke råd til å miste en eneste bokhandler. Men forlagenes krav til bokhandelens effektivitet vil måtte bli langt mer reell under nytt regime. Det vil måtte føre til innknapping av vilkår for småbokhandelen i distriktet som vil lede til en bokhandlerdød som vi tidligere aldri har opplevd maken til. Solidaritetstanken er avlyst - det er en politisk ordre fra dagens regjering.

MINISTER MEYER tror og sier at bokmarkedet er likt alle andre markeder. Slik fungerer det ikke, hvis man dypest sett forstår at en bok er ikke en bok. Et såpass krav til skjerpet innsikt må kunne stilles selv til dagens moderniseringsminister. Norske myndigheter har gjennom år reist et kulturpolitisk byggverk som nå kopieres og tilstrebes i de fleste andre land i Europa.

Som en dansk forleggerkollega uttalte forleden: «Vi har alltid sett på Norge som et forbilledlig bokland. Når jeg hører om hva som er i ferd med å skje, så undres jeg hvorfor dere ikke samles til store demonstrasjoner? Det ville skjedd i Danmark.»

Hvis Meyer og hans meningsfeller lykkes med å gjennomføre sine forslag, som fortsatt er til høring, kan det kulturpolitiske Norge takke seg selv for konsekvensene når advarslene og protestene ikke har vært tydeligere. Selv stiller jeg gjerne til kraftfull demonstrasjon ved første høve.