HAN HAR EN DRØM: Han rekker knapt å åpne munnen før buingen starter. Men Robert Eriksson fra Verdalen lar seg ikke affisere. Han vet hvem han er. Han vet hva han står for. Han har en drøm. Illustrasjon: Flu Hartberg
HAN HAR EN DRØM: Han rekker knapt å åpne munnen før buingen starter. Men Robert Eriksson fra Verdalen lar seg ikke affisere. Han vet hvem han er. Han vet hva han står for. Han har en drøm. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Ministeren for folk flest (minus 1.5 mill.)

En morgen våknet Robert med en erkjennelse av at han ikke lenger var som folk flest. Fra nå av var han en visjonær. En drømmer. En mann for store ord og tanker.

Meninger

Da Robert våknet onsdag morgen, var det med litt ekstra kribling i magen. «Det er rart med det», rakk han å tenke mens han satte vekkerklokka på slumring. «Jeg har jo aldri vært noen kranglete type. Kanskje litt kverulerende da jeg gikk på videregående, men ikke mer enn man må regne med av engasjerte folk. Og likevel er det jeg som blir sendt ut i krigen». Han sukket litt for seg selv, og tenkte at han gjerne skulle ha byttet departement med Ketil i samferdsel. Ketil har liksom blitt gullgutten, med hauger av penger på budsjettet. Ifølge ryktene blir han dessuten møtt med respekt av fagfolk og blir, både internt og eksternt, oppfattet som en såkalt «debattvinner». Det siste, det kan Robert si seg enig i, er det ikke gitt at han er. Han har kanskje vært litt ujevn i debattene han har deltatt i. Men det er først og fremst mediene sin feil at han har fått så til de grader mye pepper som han har fått de siste ukene.

I dag kommer Robert til å bli pepet ut. Det vet han godt. Alt som er mindre enn konstant pipekonsert under hele innlegget hans er en seier. Det vil si: Egentlig vil han gjerne at hele streikelaget, alle de hjernevaskede fagforeningsdustene, som åpenbart ikke har satt seg inn i hva de streiker mot - skal pipe mest mulig. Sammen med rådgiveren sin har han nemlig klekket ut en listig plan: «Jeg har en drøm», skal han begynne med. «Jeg har en drøm om at alle som står utenfor arbeidslivet skal få det like godt som dere som står her i dag og er fast ansatt». På den måten vil tv-bildene vise at Robert er en mann som kjemper for de fattige, undertrykte og funksjonshemmede. Mens de fagorganiserte buer på ham.

Fram til nå har Robert aldri sett seg selv som en visjonær type. Tvert imot har han vært kjent som en fyr med beina på bakken, en jordnær type. Det er derfor han vet hvor skoen trykker for vanlige folk. Selv om 1.5 millioner mennesker streiker mot ham i dag, og det visstnok er ventet titusener av mennesker ute i gatene, så vet jo alle at dette ikke er «folk flest». Dette er folk som er organiserte i fagforeninger, og det er noe helt annet. Dessuten kjenner han opptil flere, i hvert fall tre, som har sagt til ham at de egentlig ikke støtter streiken. At de er tvunget bort fra jobb, og til og med blir trukket i lønn for det. Det viser, om ikke annet, at fagforeninger er alt annet enn demokratisk. Alle skjønner jo at hvis fagforeningene ikke hadde vært styrt av et pampevelde, så ville det faktisk ikke vært et eneste menneske som streiket i dag.

På vei ut til den svarte tjenestebilen blir ministeren brifet av rådgiveren sin. Ei avis ber ham om å kommentere en svensk undersøkelse som viser at halvparten av unge svensker er midlertidig ansatte, og 25 prosent av kvinner i hotell- og restaurantbransjen. Det skal visstnok være en markant økning etter at Reinfeldt åpnet for midlertidige ansettelser. En annen avis vil ha en kommentar på at en norsk arbeidslivsforsker, forresten to arbeidslivsforskere, mener at de som står bakerst i køen fortsatt vil stå bakerst i køen - selv om man åpner for midlertidige ansettelser. Forskjellen er visstnok at de som står først i køen nå vil bli ansatt midlertidig i stedet for fast. En tredje avis vil ha en kommentar på at ingen av de svake gruppene han kjemper for, mener de vil ha større sjanse til å få jobb enn tidligere.

«Du kan svare at det er bedre med et bein innenfor arbeidslivet enn å ha begge utenfor», sier Robert til rådgiveren, som nikker entusiastisk. Det er en knallformulering som rådgiveren har litt av æren for å ha funnet på. «Det er bedre at de går inn arbeidsdøra enn NAV-døra,» fortsetter ministeren. Han er i ferd med å snakke seg i godt humør nå. «Midlertidige ansettelser gjør det mindre risikabelt å ansette folk, siden arbeidsgivere enkelt kan sparke dem ut igjen». Egentlig har han lyst til å plumpe ut med at han har en drøm. Men den får han spare til seinere i dag. Timing er alt, formaner han seg selv. Ikke sløs bort de gode formuleringene for tidlig! Og forresten, den siste setningen der, den bør vi kanskje stryke. Den blir sikkert vridd og vendt på i pressen.

I bilen snakker han og rådgiveren om hva de skal følge opp endringene i arbeidsmiljøloven med. Å løsne opp litt på regelverket har vært et gjennomgående ønske hos de småbedriftseierne han har møtt. Ja, hos de store eierne også - han har vært så heldig å få møte ganske mange av dem i den nye jobben sin. Det er bra folk. Hvis norske arbeidstakere bare fikk møtt dem på samme måte som han gjør, ville de fort skjønne at dette er mennesker som evner å se potensialet i arbeidstakere og innsparinger i virksomheten på samme tid. På direkte spørsmål har de svart, alle som en, at det vil være mye lettere for dem å ansette både tidligere narkomane, folk som ikke snakker norsk, gravide kvinner og folk i rullestol hvis de bare får løsnet litt på de håpløst stivbeinte reglene som ligger i det såkalte «oppsigelsesvernet».

Klokka ett over halv fire trekker Robert pusten dypt. Han rekker knapt å åpne munnen før buingen starter. Men Robert Eriksson fra Verdalen lar seg ikke affisere. Han vet hvem han er. Han vet hva han står for. Han har en drøm. Den er kanskje ikke like stor som Martin Luther Kings drøm. Den har kanskje litt mindre omkostninger for ham enn de hadde for frihetsforkjemperen, hvis ord han nå gjør til sine. Men også Robert tenker på andre mennesker enn seg selv. Og han ser sannelig ikke bort fra at ettertida vil komme til å huske ham som et fyrtårn for humanisme og menneskerettigheter.