Ministeren og forskningen

Hittil har Øystein Djupedal (SV) markert seg mest som barnehage- og skolestatsråd, skriver professor Per Brandtzæg. Han uttrykker bekymring for helse- og grunnforskningens vilkår. I går varslet finansministeren millionkutt i forskningsfondet.

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET vil oppstå ved årsskiftet, og dette blir et «drømmedepartement», ifølge statsråd (SV). Men hvordan vil det bli med penger til forskning når samme departement skal finansiere full barnehagedekning med makspris innen 2008? Hittil har kunnskapsministeren som nå leder Utdannings- og forskningsdepartementet, markert seg mest som barnehage- og skolestatsråd. Tilliten til grunnleggende forskning gjennomsyret Gro Harlem Brundtlands ledelse av Verdens Helseorganisasjon og var kraften i flere viktige kampsaker, f.eks. bekjempelse av tobakksindustrien og hurtig utvikling av en vaksine mot det farlige SARS-viruset. I en glitrende tale før hun ble kreert til æresdoktor ved UiO (02.09.05), fremhevet hun at ingenting er viktigere enn medisinsk forskning for å stoppe dødsspiralen fra sykdom til fattigdom og sult med påfølgende krig, hungersnød og enda mer sykdom. Slik har helse en enorm betydning for verdens fremtid. Støtter Djupedal denne oppfatningen? Regjeringen vil åpne for begrenset bruk av embryonale stamceller innen bioteknologi. Det er viktig at norske forskere kan delta aktivt i slik forskning og ikke bare se på den rivende utviklingen som skjer i utlandet. Imidlertid vilreparasjon av celler først og fremst kunne hjelpe mot sykdommer hos relativt små pasientgrupper i rike land. Utvikling av vaksiner vil derimot kunne gi globale helseeffekter.

FORSKNINGSMELDINGEN «Vilje til forskning» utarbeidet av Kristin Clemet (H), tar opp denne såkalte 10/90-problematikken, dvs. at bare 10% av alle ressurser til medisinsk forskning blir rettet mot 90% av verdens helsebyrde, som primært rammer utviklingslandene. Meldingen sier at Norge skal bruke minst 5% av bistandsbudsjettet til forskning i sektoren. Slik fremmes et forpliktende samarbeid med helsegevinst i fattige land. Norge har et enormt bistandsbudsjett som på denne måten kan gi en svært positiv utvikling og motvirke et minefelt av korrupsjon og passivisering som gjerne følger i pengenes kjølvann. Det er viktig at regjeringen styrker denne nye given i Norges globale hjelpearbeid. Statsminister Jens Stoltenbergs entusiasme for internasjonale vaksineprogrammer burde borge for dette, og vi har mye fremragende ekspertise innen feltet som mangler nødvendige forskningsressurser. Miljø og energi fremheves av Djupedal som en prioritet for forskning. Han mener at dette er områder hvor Norge kan gjøre det godt internasjonalt, noe som sikkert er riktig. Men slik siterte Harlem Brundtland et utsagn av Bill Gates: «Markedskreftene driver frem forskning av nytte bare for dem som kan betale!» Hun hevdet at det offentlige derfor må gi føringer og ta et krafttak på områder som ikke gir kortsiktig gevinst. Det er derfor gledelig at forskningsmeldingen fremhever helse- og grunnforskning som en prioritet, men det gjenstår å se om regjeringen vil følge opp. Det er viktig å forstå at grunnforskningsmiljøene bygger den kunnskapsbasen og utdanner de forskerne som næringsrettet forskning er avhengig av, og universitetenes vitenskapelige aktivitet er forutsetningen for en god skole.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET NORSKE FOLK har ingen tradisjon for å se vitenskap som en del av kulturen, jeg er urolig for det isolasjonistiske signal Djupedal gir ved å avskaffe kravet om to fremmedspråk i ungdomsskolen. Tysk, fransk og spansk er viktig for å gi norsk ungdomappetitt på kontinentets kultur og holdning til vitenskap. Slik kan gnisten til et forskningstalent tennes. «Gode hoder» er mangelvare. Grunnleggende forskning bygger på en spesiell kultur som krever innlevelse, og enkelte tidligere statsråder har åpent fortalt meg at dette forstår de lite av. Tidligere har jeg hatt gleden av å arrangere seminarer om medisinsk forskning for motiverte politikere. Jeg oppfordrer derfor Djupedal til å ta kontakt, så stiller jeg gjerne opp med flere fremragende forskere.

MANGE HAR SPURT hvordan Djupedal skal makte å finansiere alle sine tunge oppgaver. Men han mener at nå har han full kontroll med pengekampen mellom barnehager og forskning inne i sitt eget departement. I de sene kveldstimer rundt statsministerens bord vil det nok likevel være lettere å få gehør for barnehager enn forskning, og statsråden må selvsagt gjøre noen valg. Clemet måtte velge mellom å fullfinansiere studiereformen i 2005 eller å øke forskningsbudsjettet. Hun valgte det første, og følgene ble et usedvanlig vanskelig år for mange forskningsmiljøer. Djupedal hevder likevel at det skal ikke mangle på penger til forskning. Under valgkampen lovte han dobling av forskningsbudsjettet, og målet om en investering på 3% av bruttonasjonalproduktet innen 2010 står fast. Clemet la opp til at 2/3 av denne innsatsen (dvs. 23 milliarder) må dekkes av privat kapital. Dette er selvsagt urealistisk da norsk industri er klart dårligst på innovasjon i Norden. Djupedal uttrykker bekymring for at noen få store bedrifter nå «drar lasset». Men han gir ingen indikasjon på hvordan det offentlige skal bygge opp tilliten til forskning ved å ta en større del av finansieringen.

MEDISINSK FORSKNING har nylig vært gjennom to internasjonale evalueringer i regi av Norges forskningsråd (NFR), og resultatet var påfallende likt det som fremkom etter tilsvarende gjennomgang av andre forskningsfelt. En hovedkonklusjon er at norsk forskning er underfinansiert. Dette underbygges ved at mindre enn 10% av prosjektsøknadene til NFR blir innvilget; mange prosjekter som internasjonale eksperter har vurdert til å være fremragende, får ikke støtte. Slik nedbrytes forskernes motivasjon år etter år. Budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen går inn for å øke forskningsinvesteringen med 1,4 milliarder og forskningsfondet med 39 milliarder (til 75 milliarder), i motsetning til Stoltenberg-regjeringen som i går varslet millionkutt. I tillegg fikk Clemet vedtatt at en privatperson som donerer mer enn 5 millioner til universitetsforskning, vil få gunstige skattefordeler og staten gir en «gaveforsterkning» på 25%. Forskerne i våre naboland nyter godt av store private investeringer og fond, noe som bidrar til deres fremragende forskning. Min erfaring er at det ikke er lett å få rikfolk i Norge til å «tenne på» Clemets ordning. Det må jobbes mye mer med opplysning og motivasjon. Jeg oppfordrer Djupedal til å fortsette Clemets møter mellom de «kloke og de rike», som hun kalte slike samlinger for forskere og potensielle investorer. Dessuten bør forskningsfondet økes til godt over 100 milliarder. Det ville utvilsomt være fremtidsrettet å flytte et beløp på 60 milliarder fra petroleumsfondet, som ifølge flere økonomer er en altfor stor risikoinvestering (1200 milliarder!). I et intervju med Bergens studentavis uttalte Djupedal at han synes Bondevik-regjeringens forskningsbudsjett virker bra. Og han la til: «Forskning skal slett ikke bli noe stebarn i dette departementet. Det er den viktigste komponenten i Kunnskaps-Norge». Vi imøteser spennende tider!