Ministerens annensortering

Tobias var tre år da han spurte meg om det var sant at menn kunne gifte seg med damer. Jeg forklarte da at de fleste menn blir glade i og gifter seg med damer, noen menn blir glade i andre menn og noen kvinner blir glade i andre kvinner.

Dette var det helt ukomplisert for en treåring å forholde seg til. I dag er han seks år og vet at mamma bor sammen med Nenne, at fetter Torstein bor sammen med Ina, at bestemor er samboer med Gunnar, at tante Karin bor alene, men forelsker seg i damer og at jeg er gift med Trond. Det er fortsatt helt ukomplisert for ham og den fire år gamle lillebroren hans.

Tobias og Bastian blir oppdratt av fire voksne, to «mammaer» og to «pappaer». Dette er ikke blant de vanligste familiekonstellasjoner i Norge, men det er en familietype som lever side om side med de tradisjonelle kjernefamiliene, enslige mødre og fedre, barn i fosterhjem og barn i barnehjem. Begge våre gutter er trygge og harmoniske unger. Barns trygghet og harmoni utfordres hele tiden, men det blir et stadig større tankekors for meg at det er familieministeren som står som den fremste talspersonen for dem som forsøker å beskrive vår familie som annensortering.

Kristelig Folkepartis motstand mot homofile og lesbiske familier kan oppsummeres i fire punkter: To av samme kjønn kan ikke få barn sammen, det er unormalt, det er unaturlig og det strider mot skaperverket. Det blir tyngde bak argumentene når summen av Guds vilje og naturens forutsetninger fremstår som det normale med stor N. Men forestillingen om det gode liv må ha sitt vrengebilde om det skal fremstå som troverdig: Vrengebildet blir oss: Familier som i sitt brudd med skaperverket fremstår som så unormale og unaturlige at vi rokker ved selve familiestrukturen som samfunnet bygger sin sivilisasjon på.

Jeg tror ikke familieministeren vil ungene våre vondt. Men som en grammofonplate med hakk gjentar hun standpunktet sitt. Unaturlig. Unormalt. I strid med skaperverket. I resirkulert og bearbeidet form kommer begrepene en dag tilbake til våre barn.

Dersom våre unger blir mobbet kan familieministeren paradoksalt nok få et poeng i sin argumentasjon. «Det var egoistisk av oss å få disse barna. Se hva de utsettes for.» Det samfunnssyn som Svarstad Haugland slåss for har sin pris. Rasisme rammer små mulattbarn. Homofobi rammer våre barn. Våre barn kan falle ut i elva fordi elvebredden er for løs. De som bidro til at elvebredden smuldret opp, kan selvsagt beskylde oss i etterkant for å slippe barna for nære elva. «Homo» er det mest populære skjellsordet i skolen for tiden. Våre barn må høre dette blant annet fordi andre unger har oppfattet at det må være noe mindreverdig med folk som verken bør få lov å elske eller ha omsorg for barn. Fremskritt smerter, og det er vondt dersom ens egne barn må føle den smerten. Men vi kan ikke skjerme dem mot livet. Vi kan heller ikke skjerme dem mot mennesker som mener det familieministeren mener, men vi må som foreldre formidle kunnskap, verdier og holdninger som gjør at de står imot. Barnehage og skole må dessuten ta våre barns parti, og bestride familieministerens påstand om at barna ikke har det optimalt under vår omsorg.

Svarstad Haugland fremholder med styrke at to personer av samme kjønn ikke kan få barn sammen. Dette lite oppsiktsvekkende faktum slås fast som om familieministeren har skjønt noe andre ikke har skjønt. Selvsagt har alle barn en biologisk far og en biologisk mor. Men fra det til å hevde at en konsekvens av dette biologiske faktum skulle være at det er disse to som må stå for oppdragelsen av barnet og da innenfor den rammen familieministeren synes er den eneste riktige, er det et langt steg. Det må to kjønn til for å lage barn. Det må voksne mennesker, kjærlighet, kunnskap, ressurser og verdier til for å oppdra barn.

Våre barn vokser ifølge Svarstad Haugland opp i en unormal familie. Dersom ministeren mener statistisk unormal, har hun rett. Men det er noe annet som dirrer i luften når hun har talt: unormalt som i syk, ikke unormalt som i uvanlig. Normalitet er et av de mest kulturelt og historisk betingede begrep som finnes. Men det brukes med kraft i diskusjoner der andre mer saklige argumenter kommer til kort. Og det er effektivt. Hele vår historiske familiestruktur kleber til begrepet når Svarstad Haugland bruker det.

Naturen er en hjørnesten enten man tror på Gud eller evolusjon. Det naturstridige er avvikende og farlig. Rammes naturen, rammes vi alle. Barn som vokser opp med unatur, kan vanskelig bli naturlige. Sånn sett gir det vel en slags logikk å ramme våre barn. Vel kan de bli såret av debatten, men de er et produkt av en naturstridig og ikke ønskelig handling og må ofres for naturens beste på samme måte som lausunger i sin tid ble ofret. Det var naturstridig å være lausunge også. Vondt hadde de det, selv om de som spredde holdningene sikkert ikke mente det vondt. Fellesskapet foran individene. Naturen foran avviket og kjernefamiliens bestående foran det beste for våre unger. Romsligere makter verken kjernefamilien eller Svarstad Haugland å være.

Gud ville ikke dette. Vår kjærlighet er ikke av Gud. Vi skal ikke inneha ledende stillinger i kirken og vi skal bare til nød få nattverd. De av oss som fortsatt har en Guds tro må be hver dag om at vi fortsatt skal klare å se forskjell på Gud og de som hevder å være hans disipler. Valgerd Svarstad Haugland sa i Dagbladet 4. april at spørsmålet om homofili var vanskelig og at hun var glad hun ikke var den som skulle dømme på dommens dag. Men her på jorden er hun krystallklar: Hun «vet» og hun dømmer. Det er imidlertid vi som forvalter historien om våre barns tilblivelse og vi vet at de er kjærlighetsbarn selv om rammene rundt sammensmeltningen av egget og sædcellen ikke var slik familieministeren ønsket det.

Etter først å ha sendt ut et brev der det ble innskjerpet at homofile og lesbiske ikke skulle få være fosterforeldre, slår hun retrett etter å ha blitt utfordret av stortingsflertallet. I Dagbladet torsdag 23.4. er hun såret og sint fordi det påstås at hun ikke regner homofile som likeverdige mennesker. I samme artikkel åpner hun døra for at barn skal kunne adopteres av partneren dersom den biologiske mora dør. Men mora må dø før familieministeren kan klare å resonnere seg frem til at «da tror jeg det beste i de fleste tilfellene ville være at barnet får vokse opp hos den andre». For meg er det vanskelig å forstå hvordan familieministeren først kan nedgradere våre kjærlighets- og seksualliv, deretter vår omsorgsevne, for så å bli såret når noen hevder hun ikke regner homofile som likeverdige mennesker. Våre små løvetannbarn fortjener en annen barne- og familieminister.

Når familieministeren argumenterer mot at homofile og lesbiske skal få adoptere, skisserer hun et fremtidsscenario der kjernefamilien krenkes og rammes dersom barn vokser opp med homofile og lesbiske foreldre. Hun snakker om hvor ille det kan bli for barna uten å belegge det med et eneste faktaunderlag. Hun hører konsekvent ikke på våre historier og erfaringer.

Kanskje er ikke det så rart. Det er lettere å argumentere mot fremtidsbilder ingen har sett, enn å skulle forklare hvorfor våre barn ikke lider slik de ifølge ministeren skulle gjøre. Vi trenger ikke familieministerens hjelp til å lage barn. Men våre barn trenger en romsligere og mer ydmyk minister enn en som i sin iver etter å slåss for sine verdier rammer våre barn med sine kunnskapsløse fordommer.

Kjære Tobias og Bastian. Denne kronikken er skrevet i kjærlighet til dere. Den er skrevet i et håp om at kultur og verdier ikke er statiske begrep, men noe vi kan påvirke gjennom ord og handlinger. Jeg tror ikke på denne regjeringens kjærlighetsbudskap. Jeg vet at den står for verdier som dere kan bli konfrontert med. Det er en del av livet. Men jeg håper at deres generasjon vil gi begrepene akseptasjon og solidaritet et annet innhold enn de har i dag. Det viktigste er ikke hvem dere elsker, men at dere elsker.