Ministervås

I ET INTERVJU

i Dagbladet 29. august uttaler moderniseringsminister Morten Andreas Meyer no ubehersket at «det er reint vås» at Bondevik II-regjeringen, i europeisk sammenheng, fører en ekstrem form for nyliberalistisk politikk. Og det trivielle utsagnet «propaganda for venstresiden», er hans konklusjon. Ja, jeg har i skrift og tale dokumentert og hevdet at Regjeringens nyliberalisme er ekstrem, og at denne politikken har likhetstrekk med thatcherismen i Storbritannia på 1980-tallet. Når jeg gjør denne sammenligningen er det av bl.a. på dette grunnlaget: (1) I innledningen til ny konkurranselov, Ot.prp. nr 6 (2003-2004), som ble vedtatt i vår, med Fremskrittspartiets støtte, heter det at «konkurranse skal være et selvstendig mål på lik linje med andre samfunnshensyn», og gjelde «innenfor alle politikkområder». Et uvanlig standpunkt for oss som oppfatter konkurranse som et nyttig middel i en del sammenhenger. (2) Videre, i en høringsuttalelse i vår fra Regjeringen til EU-kommisjonens Grønnbok om offentlige tjenester ønsker den ingen differensiering mellom tjenester mht. til konkurranseutsetting. Kommisjonen foreslår her en beskyttelse mot konkurranseutsetting av tjenester som det offentlige har en spesiell forpliktelse til å gi sine borgere, og som den enkelte ikke kan velge bort, slik som sosial- og helsetjenester, utdanning, sikkerhet o.l. De politiske standpunkt som Regjeringen står for vises til i en offisiell og faglig britisk evaluering som typiske trekk ved tatcherismen, og uttrykker en ekstrem tro på markedsliberalisme som universell løsning. Troen er sterkt ideologisk, fordi den nekter å se negative virkninger, at samfunns- og arbeidsliv brutaliseres når konkurranseutsetting blir et mål i seg selv. Men Meyer har rett i en ting, at konkurranseutsetting og privatisering ofte sammenblandes. Regjeringens politikk preges ikke av direkte privatisering, men mer indirekte ved bruk av omfattende anbudskrav, med lav innslagsgrense i europeisk målestokk. Men det er konkurranseutsetting, foretaksorganisering og oppsplitting i resultatenheter av offentlig virksomhet som er kjennetegnet.

DET ER KUNNSKAP

fra en tverrpolitisk og faglig europeisk debatt om konkurransestaten jeg har formidlet gjennom aviskronikker, intervjuer og i en nylig utgitt bok om europeiske erfaringer. Selv OECD utga i 2002 en egen rapport om negative erfaringer med konkurranseutsetting fra 9 medlemsland. De rapporterte demokratisk underskudd, svekket offentlig innsyn og kontroll, for mye rapportering og papirflytting, vekst i institusjoners administrasjons- og transaksjonskostnader o.a. Slik kunnskap, Meyer, er hverken venstrevridd eller vås, men bør danne grunnlag for en åpen samfunnsdebatt. Den bør også norske beslutningstakere ta del i på kvalifisert grunnlag.