Minnenes perler

Den gang Elias Canetti som ung mann levde i Wien i mellomkrigstida, vanket han på den berømte Cafe Museum, tegnet og innredet av funksjonalisten Adolf Loos, et av de legendariske treffpunktene for malere, forfattere, skuespillere og journalister med en umiskjennelig brun atmosfære.

Her gikk man ikke for å drikke kaffe, men for å lese aviser, diskutere filosofiske anliggender og løse verdensproblemer.

Elias Canetti har i tredje bind av sine livserindringer tegnet en rekke uforglemmelige portretter både av åndspersonligheter han møtte her på plassen ved Sezession og Naschmarkt, og av andre han streifet borti i sin ungdomstid.

Det var for eksempel den berømte og nesten skremmende skarpe journalisten Karl Kraus hvis dobbeltgjenger vanket på Cafe Museum. I et sylkvasst portrett av mannen han en tid trodde var Kraus, samler Canetti trådene som til sammen dannet denne uredde, klisjéforaktende åndsaristokrat, dette infame oppkomme av skarp lut som hadde satt seg fore at han skulle rense den råtnende østerikske samfunnsorganismen.

Stamgjest var derimot en tid Robert Musil, mannen bak storverket «Mannen uten egenskaper». Musil var hjelpeløst upraktisk, hans kone kjøpte billett til ham på trikken, han avskydde å ta penger i sin hånd, derfor ble også hans alderdom en sosial katastrofe etter som inflasjonen spiste opp det som var igjen av hans formue.

Søvngjengeren

Som Elias Canetti var også Herman Broch av jødisk ætt. Canetti skildrer ham som en stor fugl der han flyr inn dørene på Cafe Museum for å slå seg ned hos sin venninne Ea von Allech, også hun tegnet uforglemmelig og sterkt i Canettis strek, blant annet som et feminint villdyr med hode som en gaupe. I ungdommen hadde hun vært blendende vakker. Og nå, da hun var i femtiårene, fremtrådte hun fremdeles som et fløyelsesdyr som når som helst kunne slå klørne i deg. Hun forsøkte å overbevise Broch om at han ikke kunne skrive. Hun var nemlig grafolog og kunne klart se dette når hun leste hans håndskrift og sammenliknet den med Musils!

For ifølge Ea var Musil en virkelig forfatter, og slett ingen tilhenger av Freud, slik Broch var. Hun elsket heller ikke Freud. Hun var Freuds store motspiller Alfred Adler, sa hun, og skapte seg om til en fiendtlig amasone som Broch ikke kunne motstå!

Det atonale geni

Også komponisten Alban Berg var en trofast gjest på Cafe Museum. Høy, lett framoverbøyd med et spotsk drag rundt munnen svaiet han inn døra, og det blåste alltid en vind om ham. En berømthet ute i verden, en spedalsk i Wien. Han oppholdt seg der ene og alene for å oppleve musikkmetropolens forakt og uforstand. Fiendskapet ga ham ikke styrke, men det var en nødvendighet fordi det bekreftet hans geni og opprørske klarsyn. Karl Kraus innså dette, og støttet både Schönberg og Alban Berg.

Canettis bok er en sann svir for den som aldri slutter å forundre seg over den mellomeuropeiske mentaliteten og den østerrikske tragedien. Dessuten er den svært underholdende for alle dem som elsker anekdoter og ennå tror at kunsten kan heve sjelene fra bakken.