FJERNT:  Mine barnebarn er mer fortrolige med historiene om vikingtiden enn om jernteppet. Det jeg forteller om hva jeg opplevde for en generasjon siden i de såkalte «Jernteppeland», blir like fjernt for dem som om jeg skulle ha foretatt en reise til det indre av Afrika. Jeg kunne heller ha snakket om slaget på Stiklestad, skriver Jahn Otto Johansen. Foto: Anders Grønneberg
FJERNT: Mine barnebarn er mer fortrolige med historiene om vikingtiden enn om jernteppet. Det jeg forteller om hva jeg opplevde for en generasjon siden i de såkalte «Jernteppeland», blir like fjernt for dem som om jeg skulle ha foretatt en reise til det indre av Afrika. Jeg kunne heller ha snakket om slaget på Stiklestad, skriver Jahn Otto Johansen. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Minner og realiteter

Det er slett ikke typisk for norske medier at NRK nå gjenoppretter sin korrespondentstilling i Berlin.

Meninger

En hel mannsalder er gått siden 1989, da Berlinmuren ble revet. De sosialistiske regimene i Sentral- og Øst-Europa ble styrtet, det gikk mot tysk gjenforening og deretter Sovjetunionens oppløsning. 25 år er, historisk sett, både en lang og en kort tid. Tiden oppleves i dag forskjellig, avhengig av hvilken generasjon man tilhører. Begivenhetene for 25 år siden forbindes med konkrete begreper; det tales om «minnenes historie». Eller man tenker seg en «chronotope» som den berømte russiske filosofen Mikhail Bakhtin gjorde.

Når det i dag - både fra øst og vest - reises et nytt jernteppe og vi frykter en krig i Europa, blir det som foregikk i 1989- 91 meget fjernt. De som ble født på den tiden eller var ganske små har ingen forestillinger om at det var «historiske begivenheter». Mine barnebarn er mer fortrolige med historiene om vikingtiden enn om jernteppet. Det jeg forteller om hva jeg opplevde for en generasjon siden i de såkalte «Jernteppeland», blir like fjernt for dem som om jeg skulle ha foretatt en reise til det indre av Afrika. Jeg kunne heller ha snakket om slaget på Stiklestad.

Eller jeg kunne ha berettet om land som fikk u-hjelp. De konkurrerende u-hjelpsorganisasjoner ga støtte til de medier som ville besøke nettopp «deres» områder. Redaksjonene måtte selv betale reportasjereiser til Sentral- og Øst-Europa etter 1989, mens det under den kalde krigen var lett å få støtte fra de sosialistiske land eller fra CIA-finansierte organisasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da vi fikk 1989- 90 på avstand hadde norske medier ikke engang faste Berlin-korrespondenter som også dekket Sentral- og Øst-Europa. Det er slett ikke typisk for norske medier at NRK nå gjenoppretter sin korrespondentstilling i Berlin, etter at hele dette området lenge ble dekket av en person som var bosatt i Sør-Amerika. Helst skal det være en frilanser eller faste korrespondenter som får langt dårligere betingelser enn jeg i min tid fikk som korrespondent. Norske diplomater og utsendinger for business og fra eksportrådet blir fortsatt ganske sjenerøst behandlet; blant annet får de dekket barnas skoleutgifter. Norske journalister der begge ektefellene har godt betalte og interessante jobber hjemme, vil betakke seg for å dra ut. Dette går ikke minst utover dekningen av Sentral- og Øst-Europa.

1989 var ingen «stunde null», som tyskerne sa om 1945. Det var resultatet av en lang og motsetningsfull prosess som artet seg forskjellig i de ulike land. Hvert land hadde sin form for sosialisme, helt forskjellig fra de andre, og avstaliniseringen var også forskjellig fra land til land. Og enda mer forskjellig var den i Sovjetunionen der det kommunistiske regimet hadde eksistert lenger enn noe annet sted på jorda. Der forsvant hele grupper av borgere; i de store utrenskninger gikk også de som tidligere hadde forfulgt og utrensket andre. Aleksander Solsjenitsins og Vassilij Grosmanns skildringer av stalinismen er fortsatt gyldige for russerne i dag, men ikke på samme måte for sentral- og østeuropeerne. Det er egentlig ingen felles fortelling for russerne og for alle de andre som opplevde undertrykkelsen.

Sentral- og østeuropeerne tolker historien på hver sin måte. Derfor er utviklingen i Ungarn helt annerledes enn i Polen, og Romania svært ulik Bulgarias. Derfor fortoner verden seg så forskjellig i Praha og Bratislava selv om de to byer lenge tilhørte samme stat. Og perspektivet sett fra Kiev og de baltiske hovedsteder er totalt forskjellig fra Moskva og St. Petersburg, for ikke å tale om Novosibirsk og Khabarovsk. Derfor bør det ikke forundre oss at ukrainere flest opplever situasjonen helt forskjellig fra russerne. Det skyldes ikke bare Putins propagandaapparat og motpropagandaen fra Kiev. Ja, på det nesten banale plan smaker den tradisjonelle retten Kievski Kotlet annerledes i Moskva enn i Kiev.

Historiske diskusjoner blir - som den kjente tyske skribenten Karl Schlögel skrev i «Øst-Europa» for noen år siden - «ikke bare interessante og relevante, men også farlige», fordi de utnyttes for aktuelle og ofte partipolitiske formål. Det blir lettere å leve fortiden enn i nåtiden. Schlögel var skeptisk til Norman Davies`, Geert Maks og Tony Judts bøker om Europa. Det er bøker som jeg har lest med stort utbytte og gjerne anbefaler, men den slags framstillinger ser gjerne hele Europa i et vestlig fugleperspektiv. Derfor oppleves globale prosesser forskjellig, som blant annet den franske filosofen Jacques Rupnik påpeker. Et framskritt som den internasjonale straffedomstolen undergraver med en nasjonalisert rettsoppfatning, som George W. Bush demonstrerte med Guantánamo og Barack Obama gjør med sin dronekrig.

Vi ser hvordan den internasjonale markedsøkonomi tar seg selv til rette, enten det er Verdensbanken, Valutafondet, Den europeiske sentralbank eller storbankene for øvrig. Det nyliberalistiske markedet er ikke lenger forankret i velferdsstaten, og fagforeningene mister sin makt. Kapitalen søker ditt både skatte- og lønningsnivået er lavest. Markedsøkonomi og demokrati er ikke siamesiske tvillinger, som Kina viser.

De ferskeste tallene fra USA viser at under ti prosent av borgerne eier over sytti prosent av rikdommen. I Russland er avstanden mellom de superrike og folk flest enorm, og vanlige russere blir rammet av økte militærutgifter, lave oljepriser og vestlige sanksjoner. I Ukraina får folk flest det enda dårligere, samtidig som vi i vest diskuterer om vi skal gi Kiev-regimet moderne våpen og militær opplæring. Globaliseringen har både i øst og vest vekket til live nasjonalismens slumrende spøkelser. Det var ikke dette vi hadde forestilt oss skulle bli resultatet av 1989 - annus mirabilis.