Minnesmerke over en ekte diva

Maria Callas i all sin storhet og tragedie.

Det må bli en sekser, for gammel kjærlighets skyld. Og fordi hun hentet operaens store følelsesverden ned til menneskelige prestasjoner. De virker sterkere der. Maria Callas' sangprestasjoner alene på denne samle-cd-en fra EMI er nemlig variable. Best er de i opptakene fra midt på 50-tallet, særlig de med Tulio Serafin på dirigentplass, en lett stemme med en dramatisk nerve som plutselig kan lyne til, et sårbart temperament som blusser opp ved den minste foranledning.

Myten om at hun var den eneste som brakte ekte følelser inn i rolletolkninger, som for øvrig var okkupert av teatrale og opphøyde positurer, er en myte. Flere arbeidet i samme retning på denne tida, for eksempel sangerne rundt Karajan, en Elisabeth Schwarzkopf eller en Irmgard Seefrid, og mange flere.

Men Maria Callas kom til å personifisere opera-tragedienne-ene som hun gestaltet på scenen, med en lidenskap som hun strengt tatt ikke hadde teknikk til å mestre.

Vi hører det også, fra når det ga fortolkningene en kvalitet som hos ingen andre og fram til begynnelsen av 60-tallet, da det nesten hadde slitt stemmen ut. Og personen som inkarnerte den med.

Derfor står utgivelsen som et lite minnesmerke over liv og verk, et operaliv som ikke stoppet ved scenekanten og som derfor fortsetter å leve som kulturelt ikon.