Høsten 2019 var tiden kommet for vår eldstemann å bli skolebarn. Med lyst og en smule nervøsitet, med sekk, pennal og matpakke trippet vi i skolegården mens vi ventet på at rektor skulle komme ut, snakke inn i mikrofonen, rope opp klasse og navn. Vi foreldre var minst like, om ikke mer, nervøse som barna. Som foreldre er vi nok veldig spente når våre førstefødte begynner på skolen. Det er nytt for både store og små. Vi er fylt med forventninger om skolen, om lærerne, om de nye vennene og hvordan hverdagen skal bli.

Skolestarten gikk som en drøm, til tross for litt sutring over hjemmelekser til å begynne med. Det er mange enormt flinke lærere på skolene land og strand rundt som fortjener en klapp på skulderen. Men det kan være enkelte elementer i skolesystemet som trenger ekstra oppmerksomhet, som krever endring.

Tidlig i september 2019 fikk vi et brev i posten med tittelen «Særskilt språkopplæring – forhåndsvarsel». Her fikk vi opplyst at kartleggingsresultater viser behov for særskilt språkopplæring. Da dette kom litt overraskende på oss, og vi gjennom fire år i barnehagen hadde fått vite at språkferdighetene var veldig gode, tok jeg kontakt med skolen for å høre litt mer om kartleggingen og resultatene det ble vist til i brevet. I møte med skolen får jeg vite at det ikke har blitt gjennomført kartlegging, og at alle minoritetsspråklige elever blir satt på en SNO-liste (hvor SNO står for særskilt norskopplæring).