Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Minoritetsspråklige barn skal ikke være en salderingspost

VEDTAK UTEN GRUNN: Jeg var mildt sagt sjokkert over at man kunne holde på slik, og ønsket ikke at mitt barn skulle stigmatiseres på denne måten.
VEDTAK UTEN GRUNN: Jeg var mildt sagt sjokkert over at man kunne holde på slik, og ønsket ikke at mitt barn skulle stigmatiseres på denne måten. Vis mer
Meninger

Høsten 2019 var tiden kommet for vår eldstemann å bli skolebarn. Med lyst og en smule nervøsitet, med sekk, pennal og matpakke trippet vi i skolegården mens vi ventet på at rektor skulle komme ut, snakke inn i mikrofonen, rope opp klasse og navn. Vi foreldre var minst like, om ikke mer, nervøse som barna. Som foreldre er vi nok veldig spente når våre førstefødte begynner på skolen. Det er nytt for både store og små. Vi er fylt med forventninger om skolen, om lærerne, om de nye vennene og hvordan hverdagen skal bli.

Skolestarten gikk som en drøm, til tross for litt sutring over hjemmelekser til å begynne med. Det er mange enormt flinke lærere på skolene land og strand rundt som fortjener en klapp på skulderen. Men det kan være enkelte elementer i skolesystemet som trenger ekstra oppmerksomhet, som krever endring.

Tidlig i september 2019 fikk vi et brev i posten med tittelen «Særskilt språkopplæring – forhåndsvarsel». Her fikk vi opplyst at kartleggingsresultater viser behov for særskilt språkopplæring. Da dette kom litt overraskende på oss, og vi gjennom fire år i barnehagen hadde fått vite at språkferdighetene var veldig gode, tok jeg kontakt med skolen for å høre litt mer om kartleggingen og resultatene det ble vist til i brevet. I møte med skolen får jeg vite at det ikke har blitt gjennomført kartlegging, og at alle minoritetsspråklige elever blir satt på en SNO-liste (hvor SNO står for særskilt norskopplæring).

Jeg var mildt sagt sjokkert over at man kunne holde på slik, og ønsket ikke at mitt barn skulle stigmatiseres på denne måten.

I høstferien omtrent en måned senere fikk vi et nytt brev med tittelen «Særskilt språkopplæring – vedtak» hvor det på nytt ble vist til kartlegging av ferdigheter i norsk og behov for særskilt norskopplæring. Første skoledag etter høstferien spurte jeg skolen om kartlegging var gjennomført, og svaret var fortsatt negativt. Jeg tok kontakt med rektor, fikk raskt svar og en beklagelse, kort tid senere fikk vi brev om at vedtaket var opphevet. Men jeg tenker på hvor mange som har fått vedtak om særskilt språkopplæring som egentlig ikke har behov for det.

Jeg tenker på hvor mange barn og unge som får det stempelet, som blir han eller hun som trenger ekstra norskopplæring, når realiteten kanskje egentlig er en helt annen. For meg ble det åpenbart at vi her har et strukturelt problem i skolesystemet. Vi har mekanismer som stigmatiserer og stempler, som rett og slett virker fremmedgjørende på tusenvis av elever i skolen.

Her er en kort innføring i hvordan ordningen med særskilt språkopplæring fungerer. I opplæringslovas paragraf 2-8 står det at elever med annet morsmål enn norsk og samisk har rett på særskilt språkopplæring til eleven er god nok til å følge vanlig undervisning. Skolen må gjøre et enkeltvedtak om dette. Til hvert enkeltvedtak følger en ekstra sum penger. Jo flere enkeltvedtak, jo mer tilskudd til skolens budsjetter. I tillegg er det ingen rapporteringskrav til ekstramidlene, så skolene trenger ikke å rapportere spesifikt hva de ekstra midlene er brukt til. I Oslo tildeles over 200 millioner kroner i året til skolene for særskilt språkopplæring.

Men det er ikke slik at ingen har tatt opp spørsmålet om særskilt språkopplæring tidligere. Ordningen har vært kritisert fra ulike hold, uten at det har ført til noen store endringer. I 2015 leverte kommunerevisjonen i Oslo en rapport m særskilt språkopplæring i grunnskolen. I revisjonsrapporten kom det frem at blant alle elevene i avgangskullene 2013 og 2014 som hadde særskilt språkopplæring fra 1. trinn, hadde over 50 prosent særskilt språkopplæring gjennom hele grunnskoleløpet. Hvis man kun ser på elever i barneskolen, hadde 80 prosent av elevene som fikk vedtak om særskilt språkopplæring på 1. trinn, gjennom hele barneskolen. Revisjonen viser også at systemene for kartlegging, vurdering og gjennomføring er svært ulik på de undersøkte skolene, hvor noen har veldig gode rutiner som ivaretar elevenes rettssikkerhet, mens andre skoler har et betydelig forbedringspotensial.

Revisjonen viser til eksempler på at det ikke finnes dokumentasjon på kartlegging i elevmappene, at kartlegging er gjennomført etter at vedtak er fattet, og at det fattes vedtak kun basert på at foreldrene krysset av for dette i skjemaet for innskriving. På en skole ble det påpekt «at det i de aller fleste tilfellene var åpenbart hvilke elever som hadde behov for ordningen, før elevene ble testet.»

Med andre ord er det på tide å ta grep om ordningen med særskilt språkopplæring i grunnskolen. Vi må sikre at de som faktisk har behov for særskilt språkopplæring får en opplæring som styrker elevenes norskferdigheter. Når 80 prosent av de som får vedtak i 1. trinn fortsatt har det i 7. trinn, da er det noe som åpenbart ikke fungerer.

Skole- og utdanningspolitisk gruppe i Oslo SV vil derfor at vi gjennomfører en evaluering av hvordan ressurstildelingen til særskilt språkopplæring fungerer, og foreslår derfor noen tiltak for å få til dette.

1. etablere kvalitetssikrede systemer som alle skoler bruker for å kartlegge elevenes ferdigheter før vedtak om særskilt norskopplæring fattes.

2. gjennomføre en evaluering av ressurstildelingen til særskilt norskopplæring der konsekvensene av at tildeling følger enkeltvedtak synliggjøres og vurderes.

3. at det følger ekstra midler til skoler der det er elever med vedtak om spesialundervisning, elever med adferdsvansker og elever som er i faresonen for kriminalisering eller radikalisering.

Det er på tide å tenke nytt om særskilt språkopplæring. Vi kan ikke fortsette med et system som stigmatiserer minoritetsspråklige elever. Et system som åpenbart ikke fungerer etter hensikten. Og ikke minst må vi få en slutt på at minoritetsspråklige barn blir en salderingspost i skolenes budsjetter.

Hele Norges coronakart