Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mirakelkonserten!

Så skjedde det altså: Møtet mellom Chick Corea og det ferske Trondheim Jazzorkester natt til i går eksploderte i en konsert som braker inn på Molde-historiens øverste hylle, sammen med Miles Davis' 84-seanse og Jan Garbareks 90-åpenbaring.

Det ble en av disse ubeskrivelige opplevelsene der en sjenerøs og ydmyk stjerne - og Corea er en av jazzens største - og en gjeng unge, sultne og framfor alt glimrende musikere fant hverandre i en gjensidig inspirerende musisering som detonerte tonnevis av forventning hos et nesten elektrisk ladet publikum.

I Erlend Skomsvolls krevende og inn til margen lojale arrangementer av Coreas musikk, fra «Crystal Silence» via «Return To Forever» til «Armando's Rhumba» og «Spain», spilte de 14 musikerne fra jazzlinja ved konservatoriet i Trondheim hurtig av seg all innledende anspenthet, oppmuntret fra første takt av en Corea som fra elektriske og akustiske tangenter støttet opp solister og fant sin plass i ensemblepartiene på en måte som bare musikere med et stort musikalsk hjerte gjør. Og hva han fikk tilbake!

I tur og orden trådte blåser etter blåser fram og avleverte strålende soli. I kompet tok gitarist Hans Chr. Frønes, bassist Steinar Raknes og trommeslager Håkon M. Johansen tak i musikken og utfordret stjernen med en glød og ferdighet som fikk Corea til å skyve brillene opp i panna, vise solistiske muskler som få andre pianister er i besittelse av og smile fra øre til øre. Smilet ble sittende gjennom tutti-partier som for alt sitt trøkk og sin svingende presisjon aldri klang maskinmessige eller glatte, og da det hele kulminerte i «Spain» med en dansende Skomsvoll foran bandet, etterfulgt av håndtrykk, omfavnelser og blomsterdryss på scenen, var det neppe en sjel på scenen eller i salen som ikke følte en flik av magien.

Selv tittet jeg opp på barytonsaksofonist John Pål Inderberg, eldstemann i bandet, pedagog og en av drivkreftene bak jazzlinja, og tenkte «Hvilken triumf denne konserten må ha vært for ham og de andre ildsjelene i Trondheim!»

Og kjente den berømmelige klumpen i halsen danse i begeistringsrusen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media