Jeg vokste opp i en karismatisk frimenighet (pinsebevegelsen) på 40/50-tallet. Min far var predikant og pastor. Gjennom alle disse unge år hørte jeg aldri at det ble bedt om penger fra prekestolen.

Kollektbøssen gikk stillferdig rundt benkeradene mot slutten av møtet mens det ble sunget en salme. Min far hadde samme ukelønn som arbeiderne på gulvet på fabrikken i småbyen.

Men så kom 60-tallet, og Gud ble en markedstilpasset kapitalist, med USA som forbilde for sin kirke. Aage Samuelsen lot seg friste til å samarbeide med et par amerikanske apostler, og arrangerte flere møter med disse i Nordstrandhallen i Oslo. Jeg var til stede og satt på samme tilhørerbenk som den unge evangelisten Aril Edvardsen. Etter møtene hadde jeg en prat med Samuelsen. Han ristet fortvilet på hodet og sa om de amerikanske predikanter: «Det var bare penger i hue på de folka».

Edvardsen smilte derimot bredt. Han dro tilbake til Kvinesdal og etablerte Troens Bevis og den norske avløser av den gamle kollektbøssen, tiggebrevene, innsamlingsaksjonene og giverklubbene. Millionene strømmet inn. Dermed startet endringen av norsk kirkeliv, som etter hvert har ført til «suksesser» som Jan Hanvolds Visjon Norge – men også en rekke karismatiske etablissementer som Oasebevegelsen og IMI-kirken.