PARADIS: Bekaadalen er Midtøstens matkammer. Her dyrkes alt fra poteter til vindruer. Innvandrere fra de uttørkede landskapene som omgir Libanon, trodde de var kommet til Paradis når de steg ned i dalen. Foto: AFP / JOSEPH EID
PARADIS: Bekaadalen er Midtøstens matkammer. Her dyrkes alt fra poteter til vindruer. Innvandrere fra de uttørkede landskapene som omgir Libanon, trodde de var kommet til Paradis når de steg ned i dalen. Foto: AFP / JOSEPH EIDVis mer

Libanon:

Miraklers land

Politikk kan bare forstås på bakgrunn av historien. Det gjelder også i Libanon.

Kommentar

BEKAADALEN (Dagbladet): Jeg sitter på en buss gjennom Bekaadalen og prøver å erindre noen verselinjer av André Bjerke, om fuglen Pindia-pampistiko-pampibanon som i likhet med meg aldri har bodd i Libanon og er en bedrøvet fugl.

Libanon er landet vi stadig hører om i nyhetene, landet som gir ly til flyktninger fra Syria, Jordan og Israel, landet som uopphørlig veksler mellom krig og fred, landet som har en statsminister som sier opp jobben, men som inntar stillingen sin igjen etter en rundtur mellom Riyadh og Paris, et land der politiske ledere blir myrdet.

Til tross for alle slike politiske og kulturelle bedrøveligheter, representerer Libanon en slags stabilitet i Midtøsten. Den tett befolkede stripen av land ytterst mot Middelhavet etterlater et inntrykk av velstand. Sjelden ser man så mange banker som i Beirut, og valutaveksling er like kurant som i en hvilken som helst europeisk by. Byen har sine trafikale utfordringer, men løser dem med en liberal tolkning av trafikkreglene. Sår etter mange års borgerkrig skjules av en omfattende byggeaktivitet. Nå før jul stråler gatene av amerikanske nisser, den hellige familie og kunstige julegraner.

Men hva lever folk av?

Bekaadalen er Midtøstens matkammer. Her dyrkes alt fra poteter til vindruer. Innvandrere fra de uttørkede landskapene som omgir Libanon, trodde de var kommet til Paradis når de steg ned i dalen. Men ut over dette, er det lite som blir produsert. Derimot kan libaneserne handel, landet ligger strategisk plassert i forhold til alle silkeveier fra øst til vest.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Libaneserne regner seg gjerne som etterkommere av fønikerne som dominerte varehandelen i hele Middelhavet tusen år før vår tidsrekning. Kanskje er det fra dem de også har sitt syn på staten: Den skal være minst mulig. Libaneserne organiserer seg heller i små fellesskap etter slektskap, etnisitet eller religion, og viljen til å betale skatt er minimal. Gjennom århundrene har kristendom og islam hatt sine kjettere som har dannet nye sekter som det vrimler av. Dette lappeteppet av etnisitet, kultur og religion er nokså ustyrlig.

Men også politisk har landet funnet en pragmatisk løsning: De deler makten mellom religionene slik de var da grunnloven ble vedtatt i 1934: Presidenten er kristen, statsministeren er sunnimuslim og parlamentspresidenten er sjia. Handelskulturen preger også politikken. Gjeld og tilgodelapper ligger i den politiske vektskål.

Libanon er et land på størrelse med Vestfold, men har en befolkning på anslagsvis seks millioner. Egentlig vet ingen hva tallet er, for man har knapt noe Statistisk Sentralbyrå. Folketelling har de ikke hatt siden 1934, og forholdet mellom religionene ligger fast selv om alle vet at det har forandret seg.

Her jeg sitter på bussen gjennom Bekaadalen, et steinkast unna der Josef og Maria fant en krybbe for 2017 år siden, skjønner jeg at Libanon er resultat av mirakler: En randstat, som landene i Baltikum og på Balkan, omgitt av stormakter som brutalt og kynisk spiller på de sosiale spenningene som ligger latent i et land preget av årtuseners vandringer og innvandringer, erobring og overmakt, men som holder fast på ideen om at de er et folk med en rolle både i Midtøsten og verden forøvrig.