Ty Dolla $ign på scenen i Birmingham tidligere denne måneden, under Europaturnéen som på onsdag bringer ham til Oslo og Sentrum Scene. Foto:Scanpix
Ty Dolla $ign på scenen i Birmingham tidligere denne måneden, under Europaturnéen som på onsdag bringer ham til Oslo og Sentrum Scene. Foto:ScanpixVis mer

Miraklet bak murene

Om hvordan Ty Dolla $ign fanget inn den høyst særegne klangen som oppstår når sangen møter veggen i en trang fengselscelle.

Førstkommende onsdag spiller Ty Dolla $ign sin første konsert i Oslo. «Rapperen Ty Dolla $ign», pleier det å stå, men han er jo ikke det, han er en egentlig ganske klassisk R&B-sanger, selv om han har dreads og tættiser, røyker masse weed på Instagram og (oftest) synger om ting som f eks hvordan hans penis er så stor at når han ligger med dama di, kjenner du ikke igjen vaginaen hennes lenger, garasjen har blitt utbygd;

Now the key don't fit, call the locksmith

Joda, denne misforståelsen er vel ikke tatt helt ut fra lufta. TY$ er ikke noen tradisjonell følsom soulsanger akkurat. Men han er langt fra så endimensjonal som det barske, for ikke å si kyniske bildespråket han fremstiller seg selv med, både på Instagram og i tekstene sine. Fyren er en ganske enestående allsidig musikalsk naturbegavelse. Og han har lurt i kulissene lenge, før fjorårets glimrende album «Free TC» medførte et slags gjennombrudd. 

Som produsent sto hans D.R.UG.S.-kollektiv bak de første virale låtene til en viss Iggy Azalea (og de gjenforenes på Iggys kommende album, som visstnok er en ren D.R.U.G.S.-produksjon). Sin første hit scoret han rundt samme tid, som produsent og refrengmaker på kompisen YGs «Toot It And Boot It» i 2010, og det er sånn sett Ty Dolla som banet vei for miljøet rundt produsenten DJ Mustard, som han noe bakvendt ofte regnes som en slags protesje av. Og det karakteristisk minimalistiske lydbildet, dels avledet fra Los Angeles' dengang dominerende grasrotscene, den dansefokuserte "jerk"-scenen.

Årene frem til fjorårets album har han benyttet til en imponerende strøm av mikstapes, gjesteopptredener ...og litt låtskriving for Paul McCartney (!).  Og på mange måter følger låtene på «Free TC» opp den dekadente, nesten nihilistiske tematikken som er en gjenganger i katalogen. Men det er også en annen rød tråd, utenpå der igjen. For hvem er denne TC? Jo, det er Tys lillebror, som soner livstid for et drap som i hvert fall familien insisterer på at han ikke har begått. 

Og det er telefonsamtalene med broren på cella som binder de i hvert fall musikalsk sett svært varierte låtene på albumet sammen. Ty lar rapstorheter som French Montana og Puff Daddy få linja, for å gi noen oppmuntrende ord (undres om han fikk sir Paul McCartney til å gjøre det samme når de var i studio sammen?!). Ganske sjarmerende opplegg. Men så, på det i hvert fall jeg vil hevde er selve midtpunktet på albumet, er det Big TC selv som får ordet, på den vidunderlige «Miracle».

Direkte fra fengselet, på det vi tipper er en ulovlig innsmuglet mobiltelefon eller lignende, ut fra lydkvaliteten. Lydkarakteren gir en svært særegen og klaustrofobisk romklang, som Ty og hans medprodusenter på helt eksemplarisk vis bygger lydbildet gradvis opp rundt, steg for steg. Midtveis i låta kommer Tys egen stemme inn i miksen, fra den andre siden av murene, med en varmere klang som støtter opp under broren og cellekameraten D-Locs stemmer. Og trompettonene som melder seg på mot slutten av låta? Han som blåser så følsomt inn i den messingen er brødrenes far, yrkesmusikersliteren Tyrone Griffin senior (som har spilt med lokale funkband som Lakeside, og for tiden turnerer i sønnens liveband). 

Man kan argumentere for at Ty Dolla $ign slik melder seg inn i en høyst vital debatt om amerikansk rettspraksis overfor den afroamerikanske befolkning, på samme vis svært direkte og ganske indirekte, uten å bli eksplisitt politisk. Det han helt utvilsomt gjør, er uansett å bidra til en langvarig, høyst vital musikalsk tradisjon født ut av den afroamerikanske fengselserfaringen. Folkloristen og musikkarkivaren Alan Lomax og hans far John gjorde et monumentalt bidrag til dokumentasonen av denne tradisjonen med sine opptak fra fengsel i Mississipi og Louisiana mot slutten av førtitallet, utgitt under titler som «Negro Prison Blues and Songs»

Det var også under opptak i fengselsmiljø at far og sønn Lomax i tiåret før, midt under den store amerikanske depresjonen, oppdaget den legendariske gitaristen, låtskriveren og sangeren Lead Belly. En like massiv og ruvende skikkelse i folk- og bluestradisjonen som han etter sigende skal ha vært i luftegården. Og opptakene til far og sønn Lomax fanger virkelig opp en tilsvarende romfølelse og vel så det, lydkvaliteten er i grunnen teknisk imponerende, omstendighetene og tidsperioden tatt i betraktning. 

Men «Miracle» er annerledes, som tittelen antyder særlig i tone. Det skiller seg ut fra klagesangene i Lomax-samlingene - som også har sin stolthet, men den uttrykkes annerledes, kanskje preget av tidsånden? Selv assosierer jeg «Miracle» sånn sett med en helt annen fengselsinnspilling, fra en helt annen kulturkrets. En av mine favorittinnspillinger i hele denne vide verden, med den fabelaktige tittelen «Divine Music From A Jail».

Selve stemmen til Oidupaa Vladimir Oiun ligner ikke særlig på Big TC riktignok. Men så ligner heller ikke den dype, raspete, rue strupesangteknikken hans på så mye annet overhodet. Hans sangteknikk regnes faktisk som en helt egen (enmanns) gren av tradisjonmusikken til det sørsibirske Tuva-folket. «Divine Music From A Jail» er spilt inn i et post-sovjetisk fengsel, og i likhet med Big TC er omstendighetene rundt hvordan Oidupaa havnet på cella noe uklare. Søker man på nett sier noen at han var en politisk fange, andre sier han drepte en fyr i fylla med kniv, under de lokale markedsdagene(!). 

To ting er påfallende ved musikken på albumet. Det ene er romfølelsen. I enda større grad enn hos både Big TC og på Lomax-innspillingen kan man virkelig høre det trange rommet i den særegne klangen som innkapsler stemmen og trekkspillet til Oidupaa (Lead Belly akkompagnerte forøvrig også seg selv på trekkspill på enkelte av fengselsinnspillingene sine). Det andre er hva han synger om. Nei, jeg snakker ikke språket, men heldigvis er selve titlene oversatt til engelsk, og jeg har av russisktalende venner fått en omtrentlig oversettelse av et par strofer av sangene som synges på dét språket. 

Og hva er det han synger om, inne på den trange cella? Vidåpne landskap! Lyset på en iskald klar vinterdag! En jente nede ved elva! Faen, det er så nydelig, man kan stenge et menneske inne, men själen är större än världen. Og nettopp denne friheten, uttrykt gjennom sang, er det jeg gjenkjenner i sangen til Big TC. Livet er et mirakel og en velsignelse, kanskje særlig der inne på cella:

 

Every trial and test is a lesson
Gotta seek the truth and stop guessing
...
Knowledge is the most powerful weapon
Gotta forward march, no half stepping
I've learned, learned, learned
Ooh ohh, ooh ohhh
.....
It's a miracle, Ooh ohh, ooh ohh