TERNINGKAST FIRE: Todd Solondz' «Wiener-Dog» består av fire kortfilmer tråklet sammen med en stoisk dachshund som rød tråd.Vis merVis merVis merVis mer Vis mer

Anmeldelse: «Wiener-Dog»

Misantropisk komedie om depresjon, diaré og dachshunder

Todd Solondz’ såre og satiriske «Wiener-Dog» er månedens film på cinematekene i Bergen og Oslo.

FILM: Etter å ha nådd sitt kreative høydepunkt med sin tredje spillefilm «Happiness», har den amerikanske yrkesmisantropen Todd Solondz resirkulert sine favorittemaer i en serie mer eller mindre vellykkede filmer, som alle har det til felles at de er langt løsere i formen enn den bekmørkt humoristiske klassikeren fra 1998. Det er ikke det at filmene Solondz har laget de siste 20 årene er dårlige, det er bare det at de framstår som langt mindre skarpe og intrikate enn den kompakte flettverkskomedien som i sin tid ble refusert av Sundance på grunn av dens mange og forstyrrende pedofilivitser.

Wiener-Dog

4 1 6

Drama, komedie

Regi:

Todd Solondz

Skuespillere:

Greta Gerwig, Danny DeVito, Ellen Burstyn, Julie Delpy m.fl.

Premieredato:

5. april (Cinemateket i Bergen), 7. april (Cinemateket i Oslo)

Aldersgrense:

--

Orginaltittel:

Wiener-Dog

«En hund ved navn Cancer.»
Se alle anmeldelser

Urmaker
«Wiener-Dog» er nok en film som bygger opp under dette bildet av Solondz som en urmaker som har plukket fra hverandre en bestefarsklokke og som nå er ute av stand til – eller bare uinteressert i – å sette den sammen igjen. Her finner vi nemlig fire korte fortellinger som ikke er flettet sammen, men presentert som frittstående novellefilmer og tråklet sammen med stoisk dachshund som rød tråd.

Hunden får aldri noen personlighet å snakke om – Solondz faller aldri for fristelsen om å melke den for billig sentimentalitet – og dens primære rolle er som en rekvisitt som binder de ulike fortellingene sammen. Blant hundens eiere finner vi Dawn Wiener (Greta Gerwig), som Solondz-tilhengere vil huske fra gjennombruddsfilmen «Welcome to the Dollhouse» (1995), og Ellen Burstyn som en bitter og livstrett gammel dame som har gitt dachsen det velklingende navnet «Cancer».

Elefant
Danny DeVito er god som deprimert filmskolelærer og unge Keaton Nigel Cooke leverer en klassisk Solondz-rolle som ensom og tidligere kreftsyk seksåring, men det er påtakelig hvor konvensjonell regissørens en gang så kontroversielle svarte humor framstår i dag. I 2017 kan man se denne typen humor på TV i beste sendetid, ikke minst i situasjonskomedien «It’s Always Sunny in Philadelphia» der nettopp DeVito har en av hovedrollene.

Når man fjerner subversiviteten fra ligningen sitter man igjen med en sår og sint generasjon-X-humanisme som uttrykkes ved hjelp en ironisk visuell poesi med opphav i en bunnløs mistro til den amerikanske drømmen. Todd Solondz er fortsatt dedikert til å skildre det USA som «Wiener-Dog»s trio av omreisende meksikanske musikere beskriver som «en stor, feit elefant som drukner i et hav av fortvilelse». Og når hans filmer er mindre slagkraftige i dag enn på 90-tallet, handler det langt på vei om at hans grunnleggende analyse av det amerikanske samfunnet ikke lenger framstår som kontroversiell eller radikal, men som en ganske konservativ vurdering av tingens tilstand.