Misbruk av anbefaling

Etter fjorårets lønnsfest med påfølgende fall i kroneverdien og en dramatisk økning av rentenivået, tok statsminister Bondevik et resolutt grep for å gjenreise et inntektspolitisk samarbeid på et nytt og bredere grunnlag.

Ikke bare Yngve Hågensen og Karl Glad, men lederne i alle hovedorganisasjonene og større arbeidsgiverorganisasjoner, satte seg sammen med Finansdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet i et utvalg med bankdirektør Oluf Arntsen som leder, for å finne fram til tålegrensen for lønnsvekst i 1999. Spesielt fra LOs side var viljen til moderasjon ufravikelig koblet med krav om statlig støtte til videre- og etterutdanningsreformen. Grepet var effektivt. Det ble både et moderat inntektsoppgjør og penger til å reformere videre- og etterutdanningen gjennom Ny sjanse og Ny kompetanse.

Det har imidlertid oppstått atskillige diskusjoner i kjølvannet av Arntsen-utvalgets arbeid - både internt i hovedorganisasjonene og på lokale arbeidsplasser. Hva er egentlig virkningen av det inntektspolitiske samarbeid? I privat sektor påstår enkelte arbeidsgivere nå at hovedorganisasjonenes delaktighet i og tilslutning til Arntsen-utvalgets anbefaling forplikter arbeidstakerne i den enkelte bedrift til å avpasse årets lønnskrav til anbefalingen om en lønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lag 4,5%. På denne måten tillegges utvalgets anbefaling en noe nær tariffrettslig betydning.

La meg som medlem av utvalget fastslå at det ikke er grunnlag for en slik oppfatning, verken generelt eller for den enkelte bedrift.

Arntsen-utvalget tok utgangspunkt i en økonomisk analyse som viser nødvendigheten av å bringe lønnsveksten i Norge i bedre samsvar med utviklingen i de land vi konkurrerer med. Ut fra OECDs anslag burde dette tilsi at vi raskest mulig kommer ned mot 3,5% i årlig lønnsvekst. Anbefalingen om ikke mer enn om lag 4,5% i år var en mellomstasjon mot dette målet som også forutsetter noen tiltak fra myndighetenes side. Regjering og Storting må holde budsjettveksten under kontroll, og Norges Bank må føre en pengepolitikk som bringer rentenivået ned. Da kan selv lave nominelle lønnstillegg gi rom for en god reallønnsutvikling.

I premissene for anbefalingen slo utvalget fast at for å kunne realisere moderate oppgjør i bedrifter som er utsatt for internasjonal konkurranse, må også lønnsveksten i virksomheter som ikke er internasjonalt konkurranseutsatt, over tid tilpasse seg de samme begrensninger. Dette hensyn sikres enklest ved en rekkefølge i inntektsoppgjørene som innebærer at forhandlingene for internasjonalt konkurranseutsatt virksomhet skjer først. De rammer for lønnsvekst som legges her må tjene som retningslinjer for øvrige tariffområder. En kan gjerne diskutere om det fortsatt vil være verkstedindustrien som er mest representativ for konkurranseutsatt virksomhet, eller om en også skal se hen til andre bransjer. Lønnsutviklingen i kunnskapsbaserte bransjer hos våre handelspartnere er kanskje helt annerledes enn i verkstedindustrien. Våre kunnskapsbaserte bransjer har for tiden helt andre behov for å bruke lønn som virkemiddel for å tiltrekke kvalifisert arbeidskraft enn tradisjonell verkstedindustri og råvarebransjer. Dette er viktig for å kunne utnytte det vekstpotensial den kunnskapsbaserte industri har i den internasjonale konkurranse. Uansett - føringene fra «frontfagenes» forhandlinger må anvendes med forstand og ikke firkantet.

Den form for inntektspolitisk påvirkning som Arntsen-utvalgets anbefaling representerer, forutsetter at organisasjonene i egenskap av forhandlende parter på makronivå frivillig greier å omsette den politiske anbefaling til avtalerettslige realiteter. Så langt må en kunne konstatere at partene har lykkes. I alle større tariffområder vil forhandlingsresultatene i år innebære en samlet, gjennomsnittlig lønnsvekst på om lag 4,5%.

Selvsagt har også Akademikerne lojalt fulgt opp forpliktelsene i de sektorer hvor vi forhandler, nemlig stat og kommune. Utslagene av de inngåtte avtaler vil imidlertid bli høyst forskjellige i de enkelte statlige og kommunale virksomheter. Det er ikke gitt generelle tillegg. I noen virksomheter vil virkningene av de justeringstillegg som gis, medføre lønnsøkninger langt utover gjennomsnittet, mens andre ikke får økninger av betydning. Dette er i tråd med de forutsetninger utvalget la til grunn.

Det er imidlertid et faktum at størstedelen av norsk arbeidsliv ikke - evt. bare i en viss utstrekning - er omfattet av organisasjonenes sentrale forhandlinger og kollektive avtaler om lønnsregulering. For eksempel er lønnsdannelsen for akademikere i privat sektor enten knyttet til hver enkelt funksjonærs rett til å drøfte lønnsregulering med sin arbeidsgiver, eller bundet av avtaler med lokal gruppe om bedriftsvise forhandlinger. Disse forhandlinger skal være frie lokale forhandlinger på grunnlag av kriterier mht. til bl.a. bedriftens lønnsevne, konkurransesituasjon og utsikter i markedet. Akademikerne mener at både næringslivet og arbeidstakerne i det lange løp er tjent med denne fleksible formen for lønnsdannelse. Sentralt inngåtte, kollektive lønnsavtaler på dette nivået ville medføre en høyst uønsket rigiditet i bedriftenes rammebetingelser og vanskeliggjøre markedstilpasninger og raske omstillinger. Men skal næringslivet nyte godt av fordelene med en lønnsdannelse som differensieres etter markedet, kan en heller ikke et enkelt år plutselig oppføre seg som om lønnsdannelsen likevel er tariffregulert. Men det er nettopp det som nå skjer i mange bedrifter.

Det inntektspolitiske kompromiss som ligger i Arntsen-utvalgets anbefaling har ingen direkte virkning for den individuelle og bedriftsvise lønnsdannelse. Individuelle og lokale avtaler gjelder uavkortet. De avtalte kriteriene for lønnsdannelsen i den enkelte bedrift er ikke endret. Det er selvfølgelig ikke forbudt at bedriftsledelsen i sine tilbud om individuell lønnsregulering er påvirket av den inntektspolitiske anbefaling. Men å tilsidesette forhandlingskriteriene vil være avtalebrudd. Forsøk på kalenderårsberegning av lønnsvekst og fradrag av «overheng» som grunnlag for lønnsregulering i et forhandlingssystem basert på avtaleår, blir helt galt. Forhandlingene må som tidligere føres på grunnlag av de avtalte kriterier - og ikke noe annet.

Ettersom de ulike bedrifters lønnsevne og behov for arbeidskraft i forhold til konkurransesituasjon og utsikter i markedet vil være høyst forskjellig, må variasjonen i lokal lønnsregulering også avspeile dette. Mens noen bedrifter kan gi lave tillegg, vil andre ha behov for å gi høye tillegg for å holde på arbeidskraften. Arntsen-utvalgets anbefaling er myntet på makronivåer og ikke på den enkelte bedrift. Akademikerne har uten forbehold sluttet seg til utvalgets målsetting og anbefaling. Men den gjelder nasjonen og ikke bedrift X eller Y.

Først når de lokale forhandlinger er gjennomført, vil det være mulig å måle om summen av ulike resultater på mikronivåene til sjuende og sist svarer til anbefalingen på makronivået. Verken Arntsen-utvalget eller avtalene for akademikere i privat sektor gir noen anvisning på mekanismer som sikrer dette - meg bekjent heller ikke avtalene for LO- og YS-forbund med lokal forhandlingsrett. Vi må kort og godt stole på at kollektiv fornuft også er et lokalt fenomen. For partenes troverdighet under videre inntektspolitisk samarbeid vil det imidlertid være bra om det viser seg at den anbefalte moderasjon blir en faktisk realitet.