Misbruk av antisemittisme-begrepet

ISLAM: I sin polemikk mot Halgrim Bergs påstander om den angivelige islamske fare peker Lars Gule i et debattinnlegg i Dagbladet 27. februar bl.a. på det han mener er likheten mellom Bergs muslimkritikk og mellomkrigstidens antisemittisme. Jeg reagerer imidlertid sterkt på at Gule her trekker fram antisemittismen som sammenligningsgrunnlag. Selv om jeg ikke er enig i Bergs kategoriske analyser, må jeg si meg dypt uenig i Gules lettvinte og historisk sett feilaktige bruk av antisemittisme-begrepet for å kritisere Berg.

SLIK JEG FORSTÅR BERG retter hans kritikk seg mot særlig radikal islamisme som han mener har bestemte politiske mål og selv om han her nok overdriver og synes å snakke om islam generelt, skiller han i alle fall i et innlegg i Dagbladet 22. februar klart mellom disse kreftene og «fleirtalet av fredelege muslimske familiefolk». Bergs kritikk er i så måte gjennomført politisk - usaklig formulert eller ikke.

ANTISEMITTISMEN i mellomkrigstiden og dens grufulle videreføringer under krigen var imidlertid ikke rettet mot noen identifiserbar politisk jødedom, men tvert imot mot alle jødiske individer i seg selv, gamle som helt unge, på et klart rasistisk og biologisk grunnlag og nettopp ikke et rendyrket politisk. Dette er selve essensen i antisemittismen og jeg kan ikke se at Halgrim Berg skulle ha forfektet noe slikt når det gjelder vanlige og fredelige muslimske individer. Gule bommer derfor stygt når han forsøker å trekke Berg inn i en antisemittisk problematikk, antakelig bare som et forsøk på å gi sin egen argumentasjon en større gjennomslagskraft. Men faktisk greier Gule selv effektivt å undergrave sin egen argumentasjon gjennom en innrømmelse av at Hallgrim Berg selv har en «genuin tro på det antitotalitære i sin argumentasjon». Meg bekjent har aldri antisemittiske utspill hatt bakgrunn i antitotalitære holdninger.