Misbruk av forskning

VOLD MOT KVINNER: Den episodiske partnervolden må ikke forveksles med grov kvinnemishandling.

Som samfunnsforskere ønsker vi at våre forskningsfunn skal tilflyte allmennheten, og gjerne bli gjenstand for offentlig debatt. Funn fra ulike undersøkelser brukes imidlertid ofte selektivt, og fremstilles noen ganger på måter som er mer egnet til å villede enn til å opplyse. I den senere tid har vi alle vært involvert i store omfangsundersøkelser knyttet til vold mot kvinner (Pape og Stefansen, red., 2004 og Haaland, Claussen og Schei, red., 2005), og i forhold til dette temaet, er vårt inntrykk at misvisende gjengivelser av forskningsresultater er et utbredt fenomen. Både journalister og andre aktører på den offentlige arena har gitt villedende framstillinger av temaet - med henvisning til «tallenes klare tale». Hensikten er etter alt å dømme den beste, nemlig å rette søkelyset mot et alvorlig samfunnsproblem. Konsekvensene av en omtrentlig omgang med forskningsfunn på dette feltet kan imidlertid være alvorlige: Etablerte «sannheter» får leve sitt eget liv uavhengig av kunnskapsutviklingen, med fare for at tiltak som ikke treffer målgruppen blir iverksatt.

SELV OM siktemålet med dette innlegget er av generell karakter, kan våre synspunkter også leses som en kommentar til debatten om Amnestys pågående kampanje om menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Kort gjenfortalt har Amnesty blitt anklaget for å overdrive omfanget av slik vold, mens organisasjonens egne representanter hevder at de bare har referert fakta - riktignok på en forenklet måte. Debatten har vært tilspisset, og har i liten grad bidratt til å til å gi innsikt i hva vi faktisk vet om den volden som rammer kvinner i samliv og parforhold. Det har heller ikke kommet fram hvorfor det er viktig at kunnskap om denne type vold når fram til en bredere offentlighet.Det Amnesty etter vår vurdering har gjort, er å ta i bruk virkemidler som legger alle betingelser til rette for å skape misforståelser. I sin kampanje har de benyttet fargesterke bilder av skamslåtte kvinner, kombinert med «opplysninger» om at hver fjerde norske kvinne har blitt utsatt fra vold fra partneren sin. Problemet med denne typen framstillinger, som for øvrig er alt annet enn uvanlige, er at illustrasjoner og billedbruk er i utakt med de påstandene som framsettes. Inntrykket som festner seg er at kvinnemishandling er et svært utbredt fenomen. Ofte vises det også til høye mørketall, og i mange tilfeller har uspesifikke utsagn av typen «rammer mange» eller «forekommer overalt», blitt brukt. Å bruke nåtidsformen når omfangstall gjengis er heller ikke uvanlig - som at «én av fire kvinner blir utsatt for vold» - selv om tallene det refereres til dreier seg om et bredt spekter av offeropplevelser noen gang i livet, inkludert mindre alvorlige enkeltepisoder langt tilbake i tid.

Å KRITISERE nevnte måter å framstille problemet på, handler ikke å «så tvil om fakta», slik vår nye likestillings- og forbrukerminister, Karita Bekkemellem, nylig ga uttrykk for i et avisinnlegg. Derimot handler det om å korrigere misvisende framstillinger av forskningsfunn. Kvinnemishandling er et alvorlig nok problem som det er, uten å måtte overdrive omfanget av det. Vårt utgangspunkt er da også at kampen mot slik vold er et samfunnsansvar, og for å være best mulig rustet til å føre denne kampen, må forskningsbasert kunnskap om denne voldens omfang og karakter tas på alvor.

I VÅRE EGNE undersøkelser har vi dratt veksler på den omfattende internasjonale forskningen som finnes på feltet, og har hatt særlig nytte av den amerikanske forskeren Michael Johnsons bidrag. Ved å analysere dokumentasjon fra en rekke ulike studier, har han identifisert distinkt ulike former for vold i parforhold. Et hovedskille går mellom patriarkalsk terrorisme og episodisk partnervold. Den førstnevnte voldsformen ligger tett opptil det som vanligvis omtales som kvinnemishandling, og dreier seg både om fysisk brutalitet og psykisk terror, og om systematisk undertrykkelse, fornedring og maktmisbruk. Nesten uten unntak, er det kvinner som rammes. Episodisk partnervold har derimot ingen klar kjønnsprofil, og inngår heller ikke som ingrediens i et mer omfattende undertrykkelsesregime. Voldsepisodene er som regel ikke grove, og inntreffer forholdsvis sjelden. I første rekke synes de å handle om sviktende kommunikasjon og ukyndig konflikthåndtering.Kvinnemishandling, eller patriarkalsk terrorisme, forekommer i alle land - også i Norge, hvor om lag 2000 kvinner overnattet på landets krisesentre i fjor. Men i motsetning til påstander som ofte framsettes, er det lite som tyder på at en stor andel av den kvinnelige befolkningen her til lands lever i et mishandlingsforhold. Det finnes heller ikke holdepunkter for at denne typen vold stadig øker i omfang. Tvert imot ser det ut til at vi har å gjøre med et alvorlig, men forholdsvis begrenset problem, og at forekomsten har vært stabil i lang tid. Antallet kvinner som årlig overnatter på krisesentrene har for eksempel ikke variert nevneverdig i løpet av de tyve siste årene.

ET POENG TIL, som også er vel verdt å nevne, er at volden heller ikke later til å ramme sosialt blindt. Ingen sjikt av befolkningen går fri, men problemet er etter alt å dømme langt mer utbredt i lavere enn i høyere samfunnslag. Utsagn av typen \'kvinnemishandling foregår overalt - uavhengig av status og velstand\', framstår derfor som en sannhet med modifikasjoner. De omfangstallene som både Amnesty og Bekkemellem har referert til, omfatter begge de omtalte voldsformene, men dreier seg etter alt å dømme mest om episodisk partnervold. Slik vold skal ikke bagatelliseres. Tvert imot - forekomsten tilsier at dette er et stort problem, som selvsagt kan oppleves som både krenkende og vondt av dem som rammes. Men den episodiske partnervolden må ikke forveksles med grov kvinnemishandling. Det er viktig å være redelig når man formidler forskningsfunn. Det betyr selvsagt ikke at vi motsetter oss kritiske diskusjoner om kunnskapsproduksjonen på det aktuelle området - også forskning om vold mot kvinner kan være belemret med feil og svakheter. Men når man omtaler dokumentasjon om omfanget av slik vold, må det spesifiseres hva slags krenkelser eller overgrep det dreier seg om, og hvilket tidsrom forekomsttallene refererer til. Å overdrive utbredelsen, selv i beste mening, er en farlig strategi i lengden. Ikke bare stiller dette forskningen på feltet i et underlig lys, slik misvisende \'opplysningsvirksomhet\' vil antakelig også kunne bidra til å undergrave formidlerens troverdighet og legitimitet. Og det vil kampen mot volden neppe være tjent med.