Misbrukt sjanse

Pratsom gutta-på-tur-fortelling om et unikt fotballeventyr.

BOK: Det er liten tvil om at Egil Drillo Olsens fem måneder som irakisk landslagssjef fortjener ei bok. Hva slags bok som kan yte en slik historie størst rettferdighet, er ikke godt å si.

«Bortekamp», ført i pennen i en skravlete jeg-form av Drillos assistenttrener Otto Ulseth, oppleves ikke som en av dem. Den er i stedet blitt et klassisk tilfelle av en misbrukt målsjanse.

Geni til Bagdad

Historiens utgangspunkt er bent fram utrolig – Irak vinner Asiamesterskapet mot alle odds, og så hentes en genierklært nordmann inn som ny landslagssjef og plasseres i senter av en tornado av nasjonsbygging, bistandsarbeid, utenrikspolitikk, religion, landflyktighet, allmektige forbundspamper, pengemangel, lærevillige fotballspillere og late divaer.

Otto Ulseth har i praksis en ferdigscoret bok her. Og grunntanken er god – dette er en historie som må fortelles i personlig form. Journalisten Ulseth identifiserer de gode historiene, de riktige linjene og kontrollerer dramaturgien. Men «Bortekamp» blir aldri noen gjennombruddshissig nyjournalistikk-øvelse. Som situasjonsbetinget portrett av Drillo, er den i beste fall litt distansert. Ei heller er det blitt ei bok som i tilfredsstillende grad problematiserer og diskuterer forutsetningene for å kunne lykkes med Irak-prosjektet overhodet – så vel sportslig som politisk – og årsakene til at det til slutt gikk galt.

Sprikende prosjekt

Man kan lett få inntrykk av at dette kunne vært et renskåret helteepos fra virkeligheten, om det bare ikke var for alle disse irriterende kulturforskjellene i Midtøsten, og denne vrangviljen hos Norges Fotballforbund til å bistå med konkret hjelp til driften av det irakiske A-landslaget. Virkeligheten er vel mer komplisert enn som så?

I stedet for hurtig spill i lengderetningen (han redegjør underveis på fint pedagogisk og lettfattelig vis om Drillo-stilens fotballfaglige idéhistorie), blir Ulseth løpende en del imellom med sin historie. Her er mye dvask gutta-på-tur-info (det drikkes øl og konjakk på hotellrommet opptil flere ganger, enda de er i Midtøsten!), og teksten sjeneres av mye storøyd orientalisme. Det ligger noe av en Drillo-biografi inni her også, velskrevne og opplysende passasjer for så vidt, men man får følelsen av at Ulseth ikke helt klarer å bli enig med seg selv om dette skal være en litt artig turbok, ei bok om treneres arbeidsvilkår i Midtøsten eller en oppgjørsbok om en mislykket treneroppgave. Når leseren sitter igjen med samme forvirring, har man et spillestilsproblem.