IKKE AVHENGIG AV BLEIESKIFT: «Mye tyder på at noen menn tenker seg at jeg, som kvinne, synes husarbeid, interiør og bleieskift er helt fabelaktig, og at barnebæsj egentlig er som et slags dop for meg. Jeg kan ikke være helt sikker, jeg har jo ikke barn, men jeg tror dette kan dreie seg om en misforståelse», skriver innleggsforfatteren. Foto: Amy Sancetta, AP / NTB-Scanpix
IKKE AVHENGIG AV BLEIESKIFT: «Mye tyder på at noen menn tenker seg at jeg, som kvinne, synes husarbeid, interiør og bleieskift er helt fabelaktig, og at barnebæsj egentlig er som et slags dop for meg. Jeg kan ikke være helt sikker, jeg har jo ikke barn, men jeg tror dette kan dreie seg om en misforståelse», skriver innleggsforfatteren. Foto: Amy Sancetta, AP / NTB-ScanpixVis mer

Misforståelsen

Vi er alle slaver av livene vi har valgt. Men slutt å tro at det å ha en livmor gjør meg noe mindre til slave.

Debattinnlegg

I dag har jeg lest Mímir Kristjánsson sitt innlegg om mannsrollen, hvilket brakte meg videre til Kjetil Østlis «Jeg. Er. Testosteron». Dette er en tekst om en småbarnsfar som synes det er vanskelig å være akkurat det. Etter å ha lest sistnevnte skjønte jeg plutselig at det er en stor misforståelse ute og går! Så jeg tenkte jeg skulle oppklare den, og dermed bidra til større grad av forståelse kjønnene imellom.

Så her kommer det: Mye tyder på at noen menn tenker seg at jeg, som kvinne, synes husarbeid, interiør og bleieskift er helt fabelaktig, og at hver gang jeg gjør de tingene gir det gjenklang helt inn i livmora mi, og at det gir meg en helt egen tilfredsstillelse med røtter tilbake til steinalderen. Barnebæsj er vel egentlig som et slags dop for meg. Jeg som er kvinne vil alltid synes sofakroken er det beste stedet å være en fredagskveld. Jeg har ikke interesser jeg vil dyrke. Jeg, som kvinne, vil uansett alltid bare ha lyst til å ligge hjemme foran tv-en med mannen min mens jeg sakte kveler testosteronet ut av ham med ikea-kataloger og manglende sex. Jeg, som er kvinne, har ingenting å frykte ved å få barn, for frihet er min fiende og ikke noe jeg interesserer meg for. Det er helt umulig for meg å føle meg fanget eller innestengt. Og menn har dessuten heller ingen kontroll over sine egne reproduktive organer lenger. Så jeg, som kvinne, kan bare produsere alle de barna jeg vil, og det må mannen bare leve med.

Altså, jeg kan jo ikke være helt sikker, jeg har jo ikke barn, men jeg tror dette kan dreie seg om en misforståelse. Jeg vet ikke om Østli er rammet av denne misforståelsen, men jeg opplever stadig at menn som ham på en eller annen måte impliserer at dette livet de lever, er påført dem utenfra. At de lever et «kvinneliv» mens de egentlig burde levd et «manneliv». Men oppgavene må jo gjøres. Det blir litt som å ha vært veldig rik og ha fått det helt middels og synes det er innmari kjipt å vaske dass. Det er helt forståelig, jeg synes også det er kjipt å vaske dass, men jeg synes ikke at noen andre kanskje egentlig burde gjort det for meg.

Men jeg sier overhodet ikke «ikke klag», for livet kan være hardt selv om man har valgt det selv. Bare tenk på eksamensperioden. Du valgte å gå på skolen, men skulle kanskje gjerne jobbet på Rema de ukene der. Så klag! Syt! Vi er alle slaver av livene vi har valgt. Men vær snill og slutt å tro at det å ha en livmor gjør meg noe mindre til slave.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook