VIL HJELPE: «I den norske folkesjela som forfatterne nå angriper, er det allerede innbakt en unik interesse og vilje til å hjelpe venner og bekjente som sliter», skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
VIL HJELPE: «I den norske folkesjela som forfatterne nå angriper, er det allerede innbakt en unik interesse og vilje til å hjelpe venner og bekjente som sliter», skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Misforstått om barnevern

Hvis barnevernet tar omsorgen uten at det er nødvendig, er det dette som er brudd på retten til privatliv.

Barnepsykolog Magne Raundalen og professor Willy-Tore Mørch ber i en kronikk i Dagbladet 14. januar om helseministerens bistand til å få resten av befolkningen til å utvikle seg. Fra å være filosofens Nietzsches følelsesløse, beslutningsudyktige og onde menneske til å bli et mentalt varmt og tenkende menneske, som evner å se barns behov. Det er uklart om de to også ber om voksenopplæring for egen del.

Konsekvensen av resonnementet fra de to lærde, er at alle landets barn må få nye foreldre og at situasjonen endatil er akutt. Den som ikke evner å se barns behov generelt, evner jo heller ikke dette for egne barn. De to synes å mene på akademisk grunnlag at det er et problem i alvorlige barnevernssaker at naboer og andre ikke har brydd seg om gatas barn. Vi har flere hundre slike saker hvert år til behandling i rettssystemet hvor sakene blir grundig belyst, og har til gode å oppleve at manglende rapportering fra naboer er noen nevneverdig årsaksfaktor til barns (unødvendige) problem slik det antydes.

Det vi derimot ser, er et helt annet bilde. Nemlig at naboer og venner av foreldrene, svært ofte ikke deler den oppfatning som barneverntjenesten har. Dette medfører at naboer og venner ofte ikke forstår hvorfor barneverntjenesten må gå til det skritt å fjerne barna fra familien, for eksempel hvorfor det ikke i stedet søkes å hjelpe familien.

Noen ganger ser vi også at personer velger å bruke politi eller barnevern til å sverte andre og lage problem for dem. Skal tro hva slags sannhetsserum forfatterne mener at helseministeren skal skrive ut til barnevernsansatte som skulle få alle disse anonyme meldingene å håndtere.

Jeg tør påstå at i den norske folkesjela som forfatterne nå angriper, er det allerede innbakt en unik interesse og vilje til å hjelpe venner og bekjente som sliter. I Norge har vi det godt. Vi har intellektuelle ressurser å benytte på annet enn selve selvoppholdelsesdriften, spesielt når det gjelder å ivareta andres barn ve og vel. Høyesteretts avgjørelse i asylbarnsaken for noen uker siden, og det norske folkets reaksjoner på denne, er illustrerende nok.

Naboer og venner skal hjelpe, og det skal det offentlige barnevernet også gjøre. Først dersom det er umulig å hjelpe, skal omsorgen tas. Hvis barnevernet tar omsorgen uten at det er nødvendig, er det dette som er brudd på retten til privatliv.

Artikkelen de to lærde nå har publisert, gir uttrykk for at hovedregelen i norsk barnevern tilsynelatende skal være ut fra det grunnsyn som en «einstøing» for to århundrer siden mente var riktig, og som alle også den gang mente var galt. Dette kan ikke bli et godt barnevern, og kronikkforfatternes syn må bero på en mental misforståelse av hvordan samfunnet fungerer i dag.

Følg oss på Twitter