Foto: Luca Kleve-Ruud / Samfoto
Foto: Luca Kleve-Ruud / SamfotoVis mer

Misforstått innstramming

Regjeringens forslag om å stramme inn på arbeidsavklaringspengene kan dytte flere ut av arbeidslivet.

Meninger

Arbeidsavklaringspenger (AAP) har med rette vært omdiskutert siden ordningen erstattet yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad i 2010. Men regjeringens forslag om å stramme inn på arbeidsavklaringspengene er ikke rett medisin.

I ei tid med betydelig arbeidsledighet, vil det å stramme inn på ordningen, som brukes av dem som svever mellom å være ufør og det å være del av arbeidslivet, kunne gi flere på varig uføretrygd, stikk i strid med det regjeringen ønsker.

Arbeidsavklaringspenger kan mottas av dem som har minst 50 prosent redusert arbeidsevne, og er ment å vare i en begrenset periode. Den enkelte skal få forbedret sin arbeidsevne og komme tilbake til arbeidslivet, framfor å havne på uføretrygd. Men realiteten er at mange som ikke lenger har muligheten til å motta dagpenger, også blir innlemmet i ordningen. Som Knut Røed ved Frisch-senteret påpeker overfor Klassekampen, er et problem med AAP «at sykdommer og helseproblemer blir en slags løsning på et økonomisk problem.» Det gjør at «man jakter på sykdommer og diagnoser som kan rettferdiggjøre en slik ytelse.»

Men svaret er ikke å stramme inn på tilgangen til ytelsene, slik regjeringen foreslår. De ønsker å redusere perioden fra fire til tre år, innføre et tvunget venteår mellom arbeidsavklaringsperiodene, innføre mer kontroll og straff ved brudd på aktivitetsplikten og frata brukerne medbestemmelse over hvor mye arbeidsevnen deres er nedsatt. Det hele bygger på en mistillit til de som går ledige og et menneskesyn som tilsier at bare situasjonen utenfor jobb blir vanskelig nok, vil de komme seg tilbake i arbeid.

Men hvis problemet også ligger i arbeidsmarkedet, vil regjeringens forslag innebære en betydelig økonomisk straff av dem som ikke kan jobbe eller får jobb. Mange vil være uten arbeid etter endte tre år på AAP. Hvis de skal over på den kommunale sosialstønaden, betyr det en svært betydelig reduksjon i velferden. Det vil styrke insentivet til å komme seg over på uføretrygd, noe som kan bety varig utenforskap. I det minste vil det sikre en levelig inntekt. Framfor å oppnå det regjeringen ønsker å få til, nemlig å inkludere de på AAP i arbeidslivet, vil det kunne gi flere som står utenfor.

Framfor å legge all skyld på den enkelte trygdemottaker, slik forslaget legger opp til, er regjeringen nødt til å forstå at den må gjøre mer for å hjelpe dem som står utenfor å få arbeid. Det er ikke nok med pisk. De må ha en jobb å gå til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook