Misjonærstillingen

Rune Lykkeberg gir i en kronikk i Dagbladet kulturradikalerne skylda for høyrepopulistisk framgang i Danmark. Ved å dominere den offentlige debatten og å betrakte Dansk Folkeparti som skittent, har kulturradikalerne åpnet for en regjering med Venstres Anders Fogh Rasmussen som står for det motsatte av den kulturradikale posisjonen i alle politiske spørsmål. Hans analyse kan uten problemer overføres til norske forhold. Men er det mulig at Lykkeberg representerer nettopp det han forsøker å bekjempe? I debatten er det mange løselig definerte begreper for denne gruppa som skal ha sendt velgere til høyrepopulismen. De er «kulturradikalere», «kulturelite» og «den profesjonaliserte klasse». Det er nok med disse begrepene som det er med forsøkene på å definere de innvandrerne Norge ikke vil ta imot med ett begrep. De fleste skjønner hva som menes, men det blir galt når du kategoriserer. Avgrenset fra kultureliten finnes folk flest og næringslivsfolk. Siden det er folk flest som har stemt Arbeiderpartiet fram til makta, og siden det er gjennom posisjoner i næringslivet den private velstanden oppstår, er det klart at mye makt ligger utenfor kulturelitens kontroll.

Men både sentralt i statssystemet, og i randsonene av både staten og næringslivet, finnes det en ganske eksklusiv kategori mennesker med privilegerte liv. Mange har privilegiene sine i arv fra oldeforeldre som var embetsmenn og kapitalister, og de opprettholder dem på statens regning. Denne kategorien inneholder blant annet høyere embetsmenn, forskere, kunstnere, kunstbyråkrater, journalister og organisasjonsarbeidere.

Typisk for disse posisjonene er at de rettferdiggjøres med at aktivitetene er for andre. Samfunnet, nasjonen, de fattige, eller offentligheten trenger 3 prosent av BNP til forskning, forståelse for det multikulturelle gjennom kunsten, offentlig debatt i momsfritatte aviser etc. Deler av dem tilhører det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kalte «statsnobiliteten». Bourdieu viser hvordan gammel adelsslekt to hundre år etter revolusjonen er avgjørende for hvem som får stillinger høyt oppe i offentlig administrasjon. For å rettferdiggjøre dette må de ha en selvforståelse som dreier seg om å «være der for andre», og derfor blir fornektelse av strategisk atferd essensielt. Statsnobiliteten treffer sjelden arbeiderklassen, selv om de gjerne forteller om sin innvandrer- eller håndverkervenn.

Aristokratisk bakgrunn kan man lete lenge etter i Norge, men statsnobiliteten finnes. Under dem står statstjenerskapet. Eller kanskje eiere av velferdsstaten, over dem som jobber i velferdsstaten. Dette er den nye venstrealliansen. Sykepleiere stemmer SV i en slags allianse med departementsråden. Hjelpepleiere stemmer AP for å bli representert av en utenriksminister som kan drøfte NATO-intervensjon med den franske utenriksministeren uten å dumme seg ut. Ikke minst er dette allianser mellom dem som «er der for andre». Men hjelpeprosjektene har en tendens til å mislykkes.

Sosionomers klienter forblir sosialklienter, lærere gjør skoletaperes barn til skoletapere, bistandens samarbeidsland forblir fattige, og fredsprosessen i Midtøsten har ikke godt av norske meglere. Dessuten foretrekker folk figurative statuer og Ibsen-scenografi med fortidskoloritt, framfor ideologiavslørende konseptkunst på torget og naken scene. Men det er ikke så farlig, for det skal bli bedre neste gang. Så sosialen blir NAV, forskere forsker på fattigdommen, SV lager fattigdomsrapport, bistanden skal nå drives under helt nye begreper, og kunstnere skal ut av sekken og inn til helsefagselevene på videregående.

MOTTAKERNE av hjelpen er ikke alltid like begeistret. Sosiolog Per Solvang beskriver i sin bok «Annerledes» hvordan kulturformidlere fra Oslo oppførte seg da han gikk på skole i Saltdal. De startet med å minne ungdommen på situasjonen når en gikk i teateret. «Det kunne like gjerne stått to hodejegere fra Borneo og fortalt om forberedelsene til manndomsritualer.» Kultureliten er ikke hodejegere, de er misjonærer. Misjonærer som skal beskrive forferdeligheten og komme med frelse.

Når unge sosialister som Magnus Marsdal og Lotta Elstad reiser ned til folket og kommer opp med en bok, er de del av en lang tradisjon. På midten av 1800-tallet utforsket journalisten Henrey Mayhew Øst-London, og fant en arbeiderklasse av gateselgere, drosjekusker, lommetyver som utvikler sin «dyriske mer enn sitt intellektuelle natur». Nå er det NRK som skal bevise at FrP-velgere ikke kjenner Frp’s politiske program. Mayhew konkluderte med at arbeiderklassen trengte sunn underholdning, og verken den motstandsløse underholdningen de likte eller den tørre informasjonen de fikk fra «seriøse» oppdragere. I vår tid oppretter Mayhews åndsfrender gjerne organisasjoner med kul ortografi. For eksempel! Les, for å få maskin og mekk-gutta til å lese. Bortsett fra Frp’s nestformann Per Sandberg, tilhører alle vi som deltar i denne debatten hjelperposisjonen. Mange av Dagbladets ledere også. En middelklassegjeng, som i beste fall vil utøve arbeiderklassens beste gjennom å oppdra våre klassefeller til å endre strategi overfor folket.

Vi er «dem». Litteraturviteren Richard Hoggarts drøfter i boka «The Uses Of Literacy» sitt oppvekstmiljø i arbeiderklassen i Leeds. Det var «oss» mot «dem» skriver han. «Dem» var en ikke klart avgrenset gruppe av folk som stikker kjepper i hjula på «oss». «Dem» var den urbane versjonen av storbonden besteforeldrene hadde forlatt for å jobbe i industrien, og «dem» var sjefer. Som Hoggart skriver om 1950-tallet: «i økende grad i dag, offentlige tjenestemenn». Det er vel disse Lykkeberg omtaler som «den profesjonaliserte klassen». De som har en klasseinteresse i at det finnes en klasse av mennesker som trenger hjelp. Men kanskje må folk hjelpe seg selv.

Det er det Håkon Lie beskriver når han i et TV-portrett forteller at Arbeidernes Opplysningsforbund ble opprettet fordi arbeidernes politiske representanter fikk komplekser i møtet med kunnskapsrike borgerskapspolitikere. Arbeiderbevegelsen måtte bygge sine egne kunnskapsbaser. Nå er det overlatt til skolesystemet å gi arbeiderklassens barn stoltheten de trenger. Alle undersøkelser demonstrerer hvordan barn fra familier uten utdanning gjør det dårlig på skolen. Arbeiderklassen er fremmed for samfunnets dominerende institusjoner. Ikke rart da at et parti som tror på realkompetanse framfor formell kompetanse, på handling ikke prat, på sunn fornuft – ikke finurlige argumenter, på jobbing – ikke administrering, får arbeidervelgere. Når folk stemmer FrP, stemmer de på seg selv, og på verdi til den veien det er mulig for dem å klatre. Når elitevenstre og deres offentlig lønnede tjenerskap drøfter hvordan de påvirker folket, er det en selvlegitimeringsprosess. Elitevenstre på sitt beste kan tilføre den politiske debatten analyser, språk og forståelse. Elitevenstre på sitt verste gjør seg selv til talsmenn for andre og skjuler egen interesse også for seg selv.