Mislykket om omvendelse

Forfatteren har så mange ærender at han til slutt ikke får utført noen av dem.

BOK: Dette er et eksempel på omvendelseslitteratur som er en undergruppe under bekjennelseslitteraturen. Boka er ganske komplisert. En tekst er satt i kursiv og består av samtaler med en psykolog og en prest, en kvinne av ukjent profesjon er også samtalepartner og foregår på nåtidsplanet. Resten av teksten er en selektiv selvbiografi som begynner i barndommen og altså ender med en slags omvendelse. Det virker imidlertid ikke som den stikker så dypt.

En oppskrift

Arne Berggren kan skrive og den kompliserte strukturen han har valgt, mestrer han godt. Emnet krever imidlertid også tenkning og selvrefleksjon. Boka er en slags management-bok og skal være en oppskrift på hvordan det er mulig å nå fram til «sann kreativitet». Den skal avløse den kreativiteten som bygger på angst, hvis jeg har forstått dette riktig. Kreativitet og angst er nemlig «to sider av samme sak». Bærekraftig kreativitet, kalles den sunne kreativiteten, som skal hindre sammenbrudd. «Finn veien til sann skaperkraft,» står det bak på boka.

Konvensjonell

Dette er altså ikke ei bok om meningstap, men hvordan man unngår meningstapet. I den forstand tilhører boka også oppbyggelseslitteraturen. Det er uten tvil en ærlig bok. Men er det nok å være ærlig? Berggren bruker sterke virke midler, er de verdt det? De fleste handlingene, synspunktene og meningene som gjennom teksten tilskriver bokas hovedperson er snusfornuftige og konvensjonelle. Skulle jeg våge å karakterisere bokas hovedperson måtte det nettopp være at han er konvensjonell til det kjedsommelige og helt ute av stand til å se seg selv i en større sammenheng. Det er også tydelig at hovedpersonen klamrer seg til det konvensjonelle fordi han er det psykologene kaller jeg-svak. Boka innbyr til amatørpsykologisering.

Ikke akkurat wallraffing

Mange hadde sikkert håpet at en slik bekjennelsesbok fra Arne Berggren også skulle inneholde sterke innsiderapporter fra den kreative bransjen. De blir skuffet. Her er det ikke en eneste utelevering eller et kritisk ord, og hvorfor er alt så pyntelig anonymisert? Det er ikke akkurat wallraffing Arne Berggren driver med.