Ulikhet:

Mislykket tåkelegging

Regjeringen taper kampen om virkeligheten i ulikhetdebatten. Nå risikerer de bli overkjørt i skattedebatten, skriver Ola Magnussen Rydje.

Er den ikke større: Nytt Civita-notat hevder størrelsen på formuesulikhet i Norge er overdreven. Det kunne vært gode nyheter for disse to. Statsminister Erna Solberg, og finansminister Siv Jensen har fått mye pepper for ulikhetsmeldingen de leverte for noen uker sida. Her fra en konferanse om sosial bærekraft og ulikhet i 2018. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Er den ikke større: Nytt Civita-notat hevder størrelsen på formuesulikhet i Norge er overdreven. Det kunne vært gode nyheter for disse to. Statsminister Erna Solberg, og finansminister Siv Jensen har fått mye pepper for ulikhetsmeldingen de leverte for noen uker sida. Her fra en konferanse om sosial bærekraft og ulikhet i 2018. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Regjeringen er på vikende front i debatten om økonomisk ulikhet. Den siste tida har opposisjonen og venstresida fått overtaket. Det er Audun Lysbakkens politiske narrativ som ser ut til å feste seg, ikke Erna Solbergs eller Siv Jensens. Den seirende reglen går cirka sånn:

Forskjellene mellom folk øker, og har gjort det lenge. De rike drar ifra resten. Regjeringens politikk fører til at forskjellene blir større. Skattekuttene går til Høyres rike støttespillere, mens vanlige folk blir avspist med smuler.

Det er forførende retorikk i et land som har små forskjeller som en nasjonal verdi. Men fortellingen har også rot i virkeligheten. Ulikhetsveksten er udiskutabel. Venstresidas virkelighetsbeskrivelse får god støtte i forskningen. Selv om Siv Jensen heller ville snakke om innvandring eller formuesulikhet, bekreftet også regjeringens egen stortingsmelding om ulikhet og sosial bærekraft fra 2019 trenden:

De rike karrer til seg en stadig større andel av kaka. I dag eier for eksempel Norges ti prosent rikeste husholdninger hele seksti prosent av formuen. Det er vanskelig å være Høyre-regjering når manglende skattlegging og omfordeling fra denne gruppa blir stående i debatten som det største problemet.

Kampen om virkelighetsforståelsen kjempes derfor med nebb og klør. Sist ut er en ganske teknisk debatt om formuesulikhet, som har holdt skyhøy temperatur i avisspaltene i Aftenposten og Dagens Næringsliv siden påske. Bakgrunnen er et nytt notat fra samfunnsøkonom Steinar Juel i tankesmia Civita. Der skriver Juel at ulikhetene i formue i Norge overdrives. De rike er ikke så mye rikere som folk skal ha det til. Vi er alle mye rikere enn vi tror, eller hva statistikken får oss til å tro.

For når vi skal regne ut fordelingen av formue må vi også inkludere statens finansformue, mener han. Dersom vi deler oljefondets ti tusen milliarder på alle norske borgere, ser forskjellene langt mindre ut enn i dag. Gjør vi det slik blir du og jeg så rike at andelen formue eid av de tjue prosent mest velstående personene i Norge faller fra 70 til 40 prosent. Eller som Civita dermed hevder: «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev.»

Notatet blir av mange lest som et forsøk på å tåkelegge debatten og tilsløre de reelle og store forskjellene. Civita har vært en hard forkjemper for å fjerne formuesskatten. Skal man lykkes med en slik politisk manøver er det nyttig at forskjellene ser så små ut som mulig. Alt annet vil framstå som en rik gavepakke til velstående venner.

Civitas nye metode ble også raskt høvlet ned av noen av landets fremste ulikhetsforskere. Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo, skrev i en kronikk i DN at han blir «oppgitt når tankeløshet blir presentert som nytenkning.» Samme mann og SSBs Rolf Aaberge skrev også i Aftenposten at «det eneste Civita oppnår, er å tilsløre formuesforskjellene og å så tvil om offisiell statistikk og ulikhetsforskningen.»

Som politisk taktikk kan riktignok en slik tilnærming være ganske smart. Hvis du er i ferd med å tape debatten fordi tallene som benyttes setter deg i et dårlig lys: Lag noen nye.

Juel har selvfølgelig rett i at vi alle er deleiere i statens store formue, men passivt eierskap i store verdier hjelper meg ikke når jeg skal be banken om lån, konkurrere på boligmarkedet eller ta med familien på ferie. Jeg får heller ikke disponere formuen min som jeg vil. Per i dag bruker for eksempel Frp min andel på ulønnsomme veiprosjekter, noe jeg mener er en dårlig investering. Men sjansen til å påvirke om «formuen min» blir sløst bort eller ei får jeg bare gjennom valg.

Oljefondet brukes også til å finansiere skatteletter. For noen, si landets fattigste, vil det kanskje føles litt rart å gi av formuen sin så landets rikeste skal slippe å betale så mye skatt.

Dersom regjeringen og deres meningsfeller taper problemformulerings-privilegiet i ulikhetsdebatten, risikerer de også at andre skattekutt de har gjennomført blir reversert. Fordi arv er en av de sterkeste ulikhetsdriverne er det lett å se for seg at presset for å innføre en rettferdig og progressiv arveavgift kan øke framover.

De vil trolig være imot skatteøkninger uansett, men nå risikerer de å kjempe kampen med langt mindre populære argumenter. Som at arvinger av milliardformuer må få pengene skattefritt, mens du og jeg som jobber må gi store deler til staten, for eksempel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.