Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Valget i Italia

Misnøyenes Italia

Å være misfornøyd er ikke noe godt regjeringsgrunnlag, heller ikke i Italia, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det er nå reint flertall for misnøye både i Deputertkammeret i Palazzo Montecitorio og i Senatet i Palazzo Madama, de to kamrene som har like stor parlamentarisk makt i Italia. Men det dreier seg om ulike former for opprør. Femstjernersbevegelsen (M5S), som nå er landets største parti, dersom det kan kalles så, er et opprør mot hele den politiske eliten som har styrt Italia etter Andre Verdenskrig, mot det politiske regimet så å si. Lega, som tidligere raste mot «tjuvpakket i Roma» og «latsabbene» i Sør-Italia og ville frigjøre Nord-Italia fra hele greia og gi det nye landet navnet Padania, retter nå alt raseriet sitt mot innvandrere og utlendinger, mens de prøver å lure så vel romere som søritalienere til å stemme på seg.

Begge to har rettet raseri mot EU, som ble grunnlagt i Roma med Italia som en av grunnleggerne, og euro-samarbeidet, som Italia slapp inn i ved hjelp av kreativ bokføring i statsregnskapet. Sammen har de to partiene flertall i begge hus.

Hvis vi ser på et politisk kart over Italia, er det nesten helt blått i det rike nord, hvor høyresida har gjort bortimot reint bord. Men nå er det Lega, tidligere Lega Nord, som leder høyrekreftene, ikke lenger Heia Italia og tidligere statsminister Silvio Berlusconi. Det blå strekker også en arm og litt til sørover forbi Roma. Bare midt i Italia er det noen røde, store øyer hvor sosialdemokratene i Demokratisk Parti (PD) har holdt stand i dette som i sytti år var eurokommunistenes land. PD er arvtakeren etter Kommunistpartiet (PCI). Hele Sør-Italia, Adriaterhavskysten og øyene er gule, fargen til M5S, bare med to mindre blå flekker. «Hvis vi legger det store gule kartet over et kart over arbeidsledige ser vi et sammenfall», skriver Mario Calabresi, sjefredaktør i avisa La Repubblica.

Artikkelen fortsetter under annonsen

M5S har klart å fange opp de som har mistet framtidshåpet, ikke minst blant de unge, og mistilliten til de gamle politiske partiene. Lega har samlet frykten for og hatet mot de papirløse innvandrerne som har kommet i land.

Ballen er nå spilt opp på taket av Palazzo Quirinale i Roma, der president Sergio Mattarella må hente den ned. Han arbeider på harde livet med å finne en utvei. Han har kanskje tre muligheter for å unngå nyvalg, alle er vanskelige og alle går gjennom M5S.

Før valget håpte enkelte på en «tysk» utvei, nemlig et samarbeid mellom PD under tidligere statsminister Matteo Renzi og Berlusconis flokk. Men valgets to store tapere kan ikke danne regjering, Berlusconi leder ikke engang høyresida lenger og PD og Heia Italia har ikke noe flertall sammen.

Det ligger et kraftig press over PD om å samarbeide med M5S, en annen «tysk» vri. Men PD er ikke som det tyske søsterpartiet SPD, det minner nå mest om greske PASOK. Og det er nemlig «pasokisering», å falle videre ned i det uviktige, som er skrekken. M5S er heller ikke tyske CDU og lederen deres, Luigi Di Maio, er slett ingen Angela Merkel.

I PD er det nå full borgerkrig om spørsmålet. Renzi har kunngjort sin avgang, men først klargjorde han at et samarbeid med M5S vil skje over hans lik. I dette kan han fort få rett. Etter å ha ledet partiet til det dårligste valget i historien, med 18,71 prosent av stemmene, anses han for å være så godt som politisk død i ung alder, 43 år gammel.

M5S og PD har sammen et trygt flertall i begge kamre. Enten kan PD gå inn i regjering og legge bånd på M5S eller så kan Di Maio tilby PD presidentene i begge kamre mot å få støtte utenfra. Confindustria, næringslivets hovedorganisasjon, ønsker dette og sier: «Femstjernersbevegelsen inngir ikke frykt, og det viktige er å få regjering.» Samfunnets støtter foretrekker altså et parti som er imot alt det bestående, som «vil åpne regimet som en boks tunfisk», ifølge grunnleggeren Beppe Grillo, framfor å gi makta til en gjeng rabiate fremmedhatene i Lega under Matteo Salvini.

Salvini og Berlusconi har ikke gitt opp. Berlusconi, «Il Cavaliere» - «Ridderen» - som han liker å bli kalt og «Kaimanen» som han kalles av motstandere, gjorde et skrekkelig mislykket forsøk på å gjenoppstå politisk, og 81 år gammel er hans politiske liv slutt. De to mangler 56 seter i Deputertkammeret og 33 i Senatet for å ha flertall. Il Transatlantico, den flotte vandrehallen i Palazzo Montecitorio, er kjent for sine mange avhoppere og snikskyttere som er rede til å skyte sine egne i ryggen mot et politisk bein. Etter valget i 2013 har ikke mindre enn 35,53 prosent av de folkevalgte i de to kamrene skiftet gruppe. Derfor er det mulig, men vanskelig.

Et misnøyens forlik mot EU og euro mellom M5S og Lega kan jo tenkes; andrehver velger stemte på de to. De har mer enn de 316 stemmene som trengs i Deputertkammeret og de 158 som trengs i Senatet. Men det er lite trolig. Salvini, som nå leder høyresida, måtte da underlegge seg Di Maio. Hvis dette er eneste mulighet ville han nok heller tvinge fram nyvalg.

Siste utvei for president Mattarella er å utnevne ei teknokratisk regjering som må få på plass et statsbudsjett og endre valgloven før han utskriver nyvalg.