Miss Landmine og Kulturrådet

KUNST: Norsk kulturråd avviste i forrige uke prosjektet «Miss Landmine» av Morten Traavik, som et enstemmig scenekunstutvalg ønsket å støtte i 2009. Argumentasjonen kulturrådet bruker for sin avvisning, er at Asiaprosjektet nærmest er en blåkopi av Traaviks tidligere Afrikaprosjekt.

I den relasjonelle kunsten ligger suksesskriteriene i de prosessene som oppstår i miljøene prosjektet kommer i kontakt med. Det blir derfor en kunstfaglig misforståelse å etterlyse et helt nytt konsept, noe også Scenekunstutvalgets Anne Britt Gran og Therese Bjørneboe påpeker i Dagbladet 11. desember.

Kulturrådets oppgave er å gjøre tildelinger «på armlengdes avstand», basert på kunstfaglig kvalitetsvurdering. Gjennom å overprøve sitt eget fagutvalg, underminerer Rådet dette prinsippet. De sår tvil rundt tillitsforhold og kommunikasjon mellom scenekunstfeltet og kulturrådets fagutvalg, og oppfordrer indirekte til lobbyvirksomhet rettet mot seg selv. Dermed oppstår usikkerhet rundt tilskuddsordningens rutiner og tildelingenes kriterier.

Det er tankevekkende at dette skjer nå mens kulturdepartementet er i konklusjonsfasen av Løkenutvalgets rapport. Kulturrådet har i dag en struktur og sammensetning som stort sett har fulgt med siden opprettelsen på sekstitallet. Danse- og teatersentrum (DTS) mener Norsk kulturråds struktur bør moderniseres i forhold til et kunst- og kulturliv som stadig er i utvikling og fronter innovasjon og estetisk nytenkning, også innen andre parametre enn de tradisjonelle, slik Bjørneboe og Gran er inne på. Vi er derfor glade for at kulturministeren varsler modernisering. Han har derfor bedt råd og utvalg sitte frem til sommeren 2009. Nå viser det sittende Kulturråd muskler, vel vitende om at de har formell dekning for det de gjør. Men har de troverdig kunstfagligfaglig dekning?

Denne saken bekrefter behovet for endringer, slik at tildelingene sikres kunstfaglig kvalitetsvurdering i alle ledd. Det er avgjørende for sunnheten i norsk kunstliv at tillit, faglig substans og integritet har optimale vilkår. Det vil alltid være diskusjoner rundt tildelinger. Derfor bør vi ha så gode og transparente strukturer som mulig. Vi bør ikke sitte igjen og lure på motivasjoner for tildelinger og avslag. Vi ser at sceneinstruktør Kai Johnsen tar til orde for at scenekunstkonsulent og fagutvalg bør trekke seg. Vi forstår selvsagt dette prinsipielle synet. Men vi vil likevel råde dem til å bli sittende av hensyn til kunstfeltets sårbarhet for den uro en avgang vil skape nettopp i en tid der avgjørende strukturer for norsk fri scenekunst formes. De har høy kompetanse og representerer en nødvendig kontinuitet i den tidkrevende prosessen som tildelinger til den prosjektbaserte scenekunsten er. Selve Rådet bør følge Scenekunstutvalgets anmodning om å se på saken en gang til!