SVIKET MOT BEFOLKNINGEN: Krigen er tapt for de afghanerne som hadde trodd på våre løfter og håpet på et bedre liv, skriver Carsten Jensen.Foto: Reuters/Scanpix
SVIKET MOT BEFOLKNINGEN: Krigen er tapt for de afghanerne som hadde trodd på våre løfter og håpet på et bedre liv, skriver Carsten Jensen.Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Mission meningsløs

Det var USAs president Barack Obama som gjorde meg til motstander av krigen i Afghanistan. Jeg vet hvor merkelig det lyder.

Jeg er en stor beundrer av Obama. Jeg anser hans kursendring som i fortvilende grad nødvendig. Den moralsk og demokratisk anløpne president Bush var, med sine bevisste løgner, sin fatale idé om en preventiv angrepskrig som endte med å polarisere Vesten og den muslimske verden, i ferd med å føre verden til et sted hvor medisinen var farligere enn sykdommen den skulle kurere. Kampen mot terrorismen utgjorde en større trussel mot våre demokratier enn terrorismen noensinne ville makte å gjøre.

Obama brukte lang tid på å tenke over strategien for Afghanistan, og da han endelig nådde en konklusjon høsten 2009, traff han to innbyrdes uforenlige beslutninger. Han ville vinne krigen og på samme tid raskt ut av den. Jeg la spesielt merke til de tingene han ikke sa da han ramset opp Natos siste avsluttende oppgaver i Afghanistan, før vi lukker døra bak oss. Ordet sikkerhet sto sentralt. Ord som demokrati og kvinners rettigheter spilte slett ingen rolle.

Det var i det øyeblikket jeg innså at vi hadde tenkt å svikte, og at krigen derfor var tapt for de afghanerne som hadde trodd på våre løfter og håpet på et bedre liv.

Taperne er alle de menneskene, og det var mange, som umiddelbart etter Talibans fall høsten 2001 uttrykte håp om at Afghanistan ville gå en ny og bedre framtid i møte. Vi tok aldri håpet deres alvorlig. Vi ga dem ikke gjenoppbyggingen de ba om. Vi ga dem ikke sikkerheten de trengte. Vi ga dem ingen trygghet, ingen rettferdighet. Vi hadde det for travelt med en annen krig i et land som var rikere på råstoffer enn deres — Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Afghanerne taper fordi Hamid Karzai aldri virkelig var deres president. De taper fordi det udisiplinerte, korrupte politiet er uten vilje til å skape den lov og orden som er forutsetningen for et samfunn. De taper fordi vi nå har brukt ni år på å trene en afghansk hær som stadig ikke er i stand til å operere selvstendig på noen som helst måte som fortjener betegnelsen profesjonell. De taper fordi menneskerettigheter daglig krenkes og forbrytelser daglig begås, alt mens 200 000 mann i åpenlys opposisjon til den skrøpelige staten er bevæpnet i private militser. De taper fordi narkotikaproduksjonen blomstrer som aldri før.

Her har vi verdens best utrustede, mektigste hær, som med sine 150 000 mann har dobbelt så stor tilstedeværelse som russerne under den sovjetiske invasjonen, og denne hæren ser maktesløst på at kaoset brer seg. Resultatet av vår maktesløshet er Taliban som dag for dag øker sin styrke. Uten våre tomme løfter, uten vår manglende vilje og evne til å leve opp til våre egne ord, hadde Talibans nederlag i 2001 vært endelig. Den gangen hadde afghanerne en eneste positiv ting å si om Taliban: de skapte sikkerhet. Det var jernnevens sikkerhet. Men man kunne gå på gata uten frykt. Det kan afghanerne ikke i dag.

De demoner vi kjemper mot har vi selv skapt og næret. Vi har mistet afghanerne tillit. Det betyr ikke at de troløst gir den til andre. De trekker seg inn bak de murene som ikke bare omgir hvert eneste av husene, men også sinnene deres. De blir, som så ofte før i sin historie, overlevere. De holder ikke lenger med noen.

Og hva har vi å si ved synet av den katastrofen som utfolder seg foran øynene på oss? Det samme som jeg hørte danske offiserer si under mitt besøk i Helmand? Gi oss 10 år til? Gi oss 20? Til en befolkning som har opplevd krig gjennom 30 år? En dag står sola opp igjen, også for dere. Men først om en generasjon. Er det vårt optimistiske, tillitvekkende budskap til mennesker med en forventet levealder på bare litt mer enn 40 år? Er det vår bønn til afghanerne: at de skal ha en endeløs tålmodighet og overbærenhet med oss?

Eller er det i virkeligheten sånn at hele vår krig i dens nåværende fase, som utvilsomt også er sluttfasen, er basert på en løgn; for når det kommer til stykket akter vi å være ute av døra om fem minutter, og alle våre løfter er bare et røykteppe som skal dekke over det nederlaget som allerede er erkjent i maktens sentre, men som bare ikke kan sies høyt?

Krigen i Afghanistan er ikke Mission Impossible, Den er Mission Meningsløs.
En dansk offiser, kaptein Thomas Damkjær fra det hjemvendte Bravo-kompaniet, sa det med stort klarsyn nylig i et intervju med Jyllands-Posten: «Vi er en del av problemet ... Derfor bør danske styrker trekke seg tilbake.» Med andre ord: Nato-styrkene er blitt den destabiliserende faktoren i Afghanistan. Enklere eller sterkere kan det ikke sies.

Hvem er våre alliansepartnere? Vi har ingen. Skulle det være kvinnene, hvis ære vi krenker når vi bryter oss inn i deres hjem og sleper deres vergeløse menn ut i natta til en ukjent skjebne? Opiumsbaronene? Ja, vår tilstedeværelse later i alle fall til å gagne dem. Krigsherrene? De har våpen og hater Taliban. Men deres element er lovløsheten, og de er garantisten for at den fortsetter, og i befolkningens øyne er de ikke annet enn forbrytere. Det eneste vi har å tilby afghanerne er det vage håpet at den afghanske hæren, som vi nå har trent opp resultatløst i ni år, en dag vil kunne samle et borgerkrigsherjet land.

Det er 90 000 soldater i ANA, Afghan National Army, mindre enn halvparten av det antallet som allerede er under våpen i krigsherrenes til sammen 2700 private militser. Planen er at hæren til slutt skal være på 240 000 mann. Noen nasjonal hær, som avspeiler landets kompliserte lappeteppe av etniske minoriteter, er ANA ikke. Mer enn 40 prosent av soldatene er tadsjiker selv om tadsjikene bare utgjør en femdel av befolkningen. I offiserskorpset er fordelingen enda skjevere. Det likner en etnisk krig når en tadsjikisk dominert hær går til kamp mot den talibanske opprørsbevegelsen som overveiende rekrutterer blant pasjtunere.  Mye tyder på at hæren ikke samler, men i stedet bidrar til polariseringen at et på forhånd sønderrevet land.

Ifølge en FN-rapport fra januar 2010 er ni av ti soldater i den afghanske hæren analfabeter, tre av ti narkomane, en firedel deserterer hvert år og tar med seg de våpnene de har fått utlevert, og så er en stor del av dem, som det ofte er blitt dokumentert, misbrukere av mindreårige gutter. Denne flokken er, ifølge våre forsvars- og utenriksministre samt et uoverskuelig antall ledende militæreksperter, Afghanistans eneste håp for framtida.

Amerikanske Ann Jones, NGO-ansatt og forfatter av boka «Kabul in Winter», har besøkt en rekke av de kasernene hvor den afghanske hæren får opplæring. Rekruttene, med spinkle kropper som er resultat av mange års underernæring, blir beordret til å bære de samme oppakningene som deres muskuløse amerikanske allierte. Rekruttene sleper hele tiden rundt på alt utstyret sitt, ofte iført flere par bukser og jakker samtidig, fordi de vet at eiendelene deres ville bli stjålet hvis de etterlater dem et eneste øyeblikk. Etter endt trening, straks de har mottatt sin første lønnsutbetaling, deserterer de. Når pengene er brukt opp, kommer de tilbake og lar seg innrullere på nytt. En stor del av den afghanske hærens rekrutter består derfor av gjengangere, som i et land med en arbeidsledighet på over 40 prosent, utelukkende bruker hæren som en inntektskilde.

Men ikke alle. Washington Post konstaterte en gang med forundring at Taliban bruker stadig mer sofistikerte militære taktikker, «som om Taliban hadde gått på en US Rangers skole hvor soldatene lærte å kjempe i små grupper i fiendtlige omgivelser.» Det innlysende svaret på denne gåten er selvfølgelig at nettopp det har Taliban gjort. Medlemmer av Taliban lar seg rekruttere til den afghanske hæren og vender deretter tilbake til opprørsbevegelsen med penger, våpen og en unik innsikt i fiendens metoder.

Amerikanske journalister som Dexter Filkins og Aram Roston har gjort oppmerksom på at USA ikke bare indirekte leverer trening til Taliban, men attpåtil er med på å finansiere den fienden som skyter på våre soldater. Vi er blitt vant til å se tv-bilder av utbrente Nato-konvoier som er blitt overfalt av Taliban. Men de fleste konvoiene passerer uskadd gjennom. Mektige militser, som av hensyn til den ømfintlige vestlige offentligheten går under navn av sikkerhetsfirmaer, blir betalt for å beskytte konvoiene, og det gjør de temmelig effektivt, ikke med våpen, men med en del av de pengene som de mottar i betaling fra den amerikanske hæren. Pengene går videre til Taliban som unnlater å angripe, som kvittering for de mottatte summene som løper opp i tosifrede millionbeløp i dollar.

Den amerikanske hæren vet dette, men står maktesløs, og denne maktesløsheten er mer enn symbolsk for en krig hvor vi, uten selv den mest elementære kjennskap til terrenget, er skviset fast mellom synlige og usynlige fronter.

Taliban kommer tilbake. De var der før. Nå er de der igjen. Tingene blir verken verre eller bedre enn de alltid har vært. Vi, de store erobrerne, reformatorene som ville trekke bøndene inn i den moderne verden, og hevdet at vi ville gi dem del i dens velsignelser, etterlater oss ikke andre spor enn noen graver i et land som på forhånd er overfylt av graver.
Så mye bråk, så mye død.
Og så stillhet.