KRITIKK: Herbjørnsrud mislykkes i å komme med en god samfunnsdiagnose og er unyansert i sin karakterisering av andre, skriver artikkelforfatter. Bildet er av samfunnsdebattantene Kjetil Rolness og Hege Storhaug. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
KRITIKK: Herbjørnsrud mislykkes i å komme med en god samfunnsdiagnose og er unyansert i sin karakterisering av andre, skriver artikkelforfatter. Bildet er av samfunnsdebattantene Kjetil Rolness og Hege Storhaug. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Debatt:

Mistanke over barmhjertighet

Vi har alle møtt typen. Han som ikke hører etter når du snakker, men som likevel mener å vite bedre enn deg selv hvor du står ideologisk.

Meninger

Dag Herbjørnsrud har igjen tatt på seg denne oppgaven, men glemmer igjen å vise oss hvordan har får det til.

En sentral del av samfunnsdebatten er kritikken av hendelser, inkludert utsagn fra politikere, mediefolk, eller engasjerte borgere. Men før kritikken kan formuleres, må det foreligge en observasjon og tolkning. Ofte skjer dette raskt, som når man ser en upopulær politiker på TV og er klar med kritikken omtrent før vedkommende har åpnet munnen. Andre ganger tar det lengre tid, som når man etter hvert innser at det partiet man har stemt på i årevis kanskje ikke er det rette likevel.

Joachim Laberg
Joachim Laberg Vis mer

Uansett kreves det av en god kritikk at observasjonen er presis og tolkningen er rimelig. Men dersom kritikken er skarpt nok presentert, kan den virke troverdig selv om observasjonene og tolkningene den bygger på er tvilsomme.

Idéhistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud er en som tilsynelatende er god på kritikk. I to ulike tekster har han tatt begreper som allerede har bestemte konnotasjoner (radikalisering, hylekor, krenkelser) og klistrer dem på nye aktører for å oppnå ny mening. Skarpt og fiffig. Det må sies. Problemet er bare det at han ikke behersker de to første trinnene: observasjon og tolkning.

Litt kontekst er nødvendig. For noen uker skrev Herbjørnsrud om radikaliseringen av norske menn. Jeg nevnte teksten hans i en mediekritisk kronikk om polarisering i samfunnsdebatten fordi jeg trengte et dagsferskt eksempel. Jeg gikk ikke inn i en grundig kritisk drøfting av Herbjørnsruds tekst fordi Amal Aden, Petter Bae Brandtzæg og Ivar Staurseth allerede hadde tatt den grundig for seg, henholdsvis her, her og her. Mediekritikken var uansett mitt hovedpoeng, og Herbjørnsruds spisse analyser kunne likeså godt vært byttet ut med en helt annen generaliserende tekst. Det var publiseringstidspunktet - dagen etter at Dagbladet på lederplass tok til ordet for mindre hets og polarisering i samfunnsdebatten - som gjorde den aktuell. Herbjørnsrud var altså bare et eksempel. Men jeg skulle selvsagt ha lenket til Aden, Brandtzæg og Staurseth sine tekster for begrunnelse av karakteristikken «vranglesningen». Det beklages herved.

Men det stopper ikke der. For få dager siden kommer en ny analyse fra idéhistorikeren, og denne gangen er problemet det krenkede hylekoret. De som kritiserte ham ved forrige runde får rollen som «de krenkede», meg inkludert, og vi plasseres ideologisk i en vag beskrivelse av et ytre høyre.

Jeg skal her holde meg til den delen av teksten som handler om meg om min nevnte kronikk.

«[M]edielæreren mente slik samfunnskritikk ikke bør publiseres», begynner Herbjørnsrud. Vel, hadde han observert og tolket teksten min på en real måte, ville han sett at jeg ikke er ute etter å bestemme hvilke tekster som skal/ikke skal publiseres. Jeg oppfordrer riktignok Dagbladet og andre aviser til å begynne å takke nei til den typen tekster som Herbjørnsruds tekst er et eksempel på: vranglesning av andres poenger og ståsteder, men kun som en konsekvens av Dagbladet sitt ønske om en mindre hard og polarisert samfunnsdebatt. Mitt ærend var altså å skape mer bevissthet hos debattredaktørene, ikke å overta jobben deres.

Med et litt mer åpent sinn ville han også sett at jeg aldri har hevdet at Rimi-Hagen skal «spares for harselas og ironi» (Herbjørnsruds ord). Jeg brukte teksten om Hagen som nok et eksempel på ytringer som har lite konstruktivt å bidra med, og som derfor illustrerte den inkonsekvent holdning til Dagbladet jeg ønsket å kritisere.

I tillegg ville Herbjørnsrud sett, dersom han hadde prøvd, at jeg ikke på noe som helst vis hevder at «De med politisk, økonomisk eller kulturell makt skal få lov til å drive med så mye fordømming av minoriteter og feminister som de vil». Nå skal det sies at Herbjørnsrud ikke hevder at jeg skriver dette direkte, men han sier at mitt ønske om mindre kritikk er «et symptom på det nye krenkelsestyranniet i Norge» som altså er synonymt med en slik tankegang, ifølge idéhistorikeren. Igjen, hadde Herbjørnsrud vært flinkere til å observere, ville han sett at jeg ikke setter grupper oppimot hverandre, men forsøker å vise hvordan forenklede analyser som peker på nettopp enkelte grupper som problemet (med stor P) er noe alle taper på.

At dette blir gjort om til at noen «skal få lov til å drive med så mye fordømming av minoriteter og feminister som de vil» illustrere bare hvor uinteressert Herbjørnsrud er i det jeg faktisk skriver, og hvordan behovet hans for å putte meg i en sekk sammen med alle de andre han ikke liker, overskygger hans evne til å være presis. Akkurat som sist tar Herbjørnsrud utgangspunkt i en annen persons argumenter, men viser ingen vilje til å presentere argumentene på redelig vis. Og igjen er konsekvensen mer polarisering og mindre forståelse. Det kan jo tenkes at Herbjørnsrud vet bedre hva hans kritikere mener og står for enn det vi vet selv. Kanskje er vi en stor gjeng fortapte, radikaliserte sjeler rundt om i landet, og det eneste som kan redde oss alle er Herbjørnsruds avslørende polemikk. Men dersom han faktisk sitter på en slik innsikt må han vise hvordan han kan vite bedre hva andre står for og mener enn det de vet selv.

Det å observere og tolke, for å så komme med en eller annen form for konklusjon er noe samfunnsdebatten har til felles med samfunnsvitenskapen. Men i motsetning til samfunnsdebatten har vitenskapen et stort fokus på å kvalitetssikre hvordan observasjonene og tolkningene foregår. Og slik må det kanskje også være, med tanke på de to feltens ulike publiseringstempo og formål.

Likevel kan det Nils Gilje og Harald Grimen (1998) skriver om barmhjertighetsprinsippet tjene som et godt utgangspunkt for et realistisk ideal, også for samfunnsdebatten. Sammen med f.eks. Arne Næss sine idealer for saklig debatt. Gilje og Grimen formulerer prinsippet med to punkt: 1) «For å forstå hva en person mener med det han sier eller skriver må vi ta som utgangspunkt at han er fornuftig». 2) «Når vi tolker en persons handlinger eller ytringer må vi tolke dem slik at personen fremstår mest mulig fornuftig». (sitatene er forkortet). Dersom Herbjørnsrud hadde etterstrebet en større grad av barmhjertig lesning ville han selv sett de momentene jeg påpeker ovenfor.

Men i idéhistorikerens ideologikritikk er det ikke åpning for at grunner som ikke passer inn i en slags maktorientert høyre-/venstre-forståelse av samfunnet kan være motivasjon for å delta i samfunnsdebatten. Slik kan vi med Skjervheim og Hellesnes si at mistankens hermeneutikk blir total hos Herbjørnsrud, og resulterer i lite annet enn «dogmatisk hjernespinn» (Hellesnes 1999).

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.