Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

MistankerSin egen parodi

Tom øvelse i «eksistens ialisme»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Peter Serck har valgt et sitat fra den tyske filosofen Martin Heidegger som epigram til sin siste roman: «Uhyggeopplevelsen er den fundamentale form for væren-i-verden, selv om den er tildekket av hverdagsligheten». Serck føyer til enda en soundbite fra den europeiske høykulturen: «Jeg er en annen» (Arthur Rimbaud). Dermed er egentlig det meste sagt: De to klassiske modernistiske sentensene har alene mer kraft enn de 250 sidene med blass romandemonstrasjon som følger.

Utholdende

Innledningssitatene forteller oss at Serck med «Mistanker» stedig fortsetter sitt litterære prosjekt: Siden debuten i 1982 har forfatterskapet hans kretset rundt sentrale motiver i den modernistiske tradisjonen - fremmedgjøring, nihilisme, språkets krise, autensitetsproblematikk osv. - i en form som bevisst forholder seg til prestisjefylte litterære stamfedre som Hamsun, Kafka, Camus eller Bernhard. «Mistanker» bærer mange av disse faste trekkene i Sercks romanforfatterskap: Utgangspunktet blant Oslos intellektuelle og bedre borgerskap; ambisjonen om å utforske grunnleggende eksistensielle og kulturkritiske problemstillinger i romanformen; en sober og lett gammelmodig stil, levendegjort av en sjeldent gjennomført litterær rytme.

Overtydelig

Problemet med «Mistanker» er da heller ikke verken gjentakelseseffekten, språket eller ambisjonene. Det er snarere at alt her virker fullstendig fastlagt, litterært sett, fra det øyeblikk telefonen ringer hjemme i den pent møblerte leiligheten til radiokåsøren Johan Hill, og boka setter i gang: «Jeg ble urolig og ante at noe ikke var som det burde være». I den andre enden av røret lyder stemmen til den destruktive og anarkistiske grubleren Rudolf, ungdomsvennen som Johan oppga for mange år siden. Herfra og ut er Sercks protagonist dømt til å flakke skvettent rundt i Oslos gater på jakt etter autentisk væren, som en slags lærebokdemonstrasjon over Heideggers eksistensialfilosofi. Underveis lengter Johan pompøst etter «tegn blottet for mening» - som for eksempel den kalde følelsen av vindusglasset mot pannen under et øyeblikks dyster selvrefleksjon. Synd da for ham at Peter Serck har valgt å plassere ham i en litterær verden hvor alt som skjer og alle vi møter umiddelbart antar en både selvhøytidelig, overtydelig og på forhånd fastlagt tegnkarakter - som for eksempel i motsetningen mellom Johans vellykkede og overflatiske venner (reklamefolk, fotografer, skuespillerkjendiser) og de skadeskutte outsiderne han med påstått tragisk nødvendighet drages mot (tyver, Libanon-veteraner, sextelefonvertinner og fallerte spydkastere (!)).

Uro

I selve teksten står dermed ingenting på spill til slutt. Det er en liten katastrofe for en roman som setter seg fore å portrettere tilværelsens altomfattende usikkerhet. At Serck kompenserer ved ustanselig å opplyse oss om Johan nervøse reaksjoner («Jeg var urolig da jeg våknet». «Jeg svettet». «Jeg trengte å snakke med en eller annen». «Jeg var i vill uorden». «Jeg var uvel og kvalm». «Jeg kjente i forvirringen og fortvilelsen at det luktet nyklipt gress». «Jeg trengte frisk luft». «Jeg var redd» osv. osv.) hjelper sånn sett lite. Ifølge smussomslaget er «Mistanker» en «sterk eksistensiell beskrivelse av mennesker som faller ut av mediesamfunnets jag». Et sted i romanen morer Johan Hill seg over et par bekjente som var «såkalt populærartister, men de var ikke populære». Det er sånn sett fristende å si om «Mistanker» at den er en såkalt eksistensialistisk roman. Men den er ikke eksistensiell.