JULIPOET: Christian Aas er musiker og synes det er lettere å finne trøst i musikken. Men etter å ha blitt kåret til månedens poet, lurer han: Kanskje orda kommer tilbake nå, smått om senn? Foto: Privat
JULIPOET: Christian Aas er musiker og synes det er lettere å finne trøst i musikken. Men etter å ha blitt kåret til månedens poet, lurer han: Kanskje orda kommer tilbake nå, smått om senn? Foto: PrivatVis mer

Mistet troen på ordene

Christian er kåret til månedens poet for første gang. Med et dikt farget av 22. juli.

Christian Aas, mest kjent for nicket merlec, er kåret til månedens dikt for juli, en tittel han deler med Edith R. Børresen.

Diktet hans heter «Åkeren ligg der framleis» og er et ekstra sterkt dikt sett i lys av 22. juli. Det er det eneste diktet han skrev i måneden etter, og henger også sammen med hendelsene den dagen:

- Personlig har jeg vært helt ute av skrivemodus, ja, mer eller mindre slått ut av begivenhetene som fant sted 22. juli. Det er svære saker, sier Christian, som synes det er nesten utrolig at hans lille dikt ble oppdaget «i mengden av gode julidikt»:

- Det er rørende å få et lite dikt som dette hevet til pidestallnivå — i hvert fall for et kort øyeblikk — akkurat nå som jeg synes de gode, kraftfulle, virksomme ordene er langt, langt unna. Troen på de skrevne ordene, på poesiens muligheter, dens annerledeshet, at den skal utgjøre en slags forskjell —  der har den siste måneden vært deprimerende for meg. Det er rett og slett inspirerende å få en slik påskjønnelse når kreativiten ligger nede for telling. Kanskje orda kommer tilbake nå, smått om senn?

Lammet
Julidiktet hans er opprinnelig to dikt, skrevet omtrent samtidig på senhøsten 2009: «Tida står ved bålet og ristar frakken» og «Røynda».

- Det er to dikt om vidt forskjellige ting; det første om ikke å være inkludert i fellesskapet, det andre om å være et mer eller mindre viljeløst offer for tidens jag og dens påtrykk om å være effektiv. Og som nå i etterkant av 22. juli var mulig å fusjonere til et helt nytt dikt.

- Jeg ble ganske så utslått av hendelsene i Oslo og Utøya (ja, hvem lot seg ikke påvirke av dette?). Lammet. Et kreativt utløp, som å skrive dikt, kjentes helt umulig. Det å sette seg ned i ro og mak og lete etter nye, friske, hittil ubrukte ord og bilder om det inntrufne, og sende det ut på et diktverksted, for om mulig å bli analysert og plukket fra hverandre? Vanskelig. For meg var det fånyttes å reagere, yte et slags bidrag, ta til motmæle — hva skal en kalle det? — ved hjelp av poesien. Ordene som i det hele tatt kom, var flaue, tomme, eller verre, påståelige om noe de ikke hadde grunnlag for å kunne hevde. Syntes jeg. Slik var det. Og slik har det vært hele tiden siden. Det eneste jeg til en viss grad har orket, sånt rent skrivemessig, er å fortsette å flikke på tekster av eldre dato. Og disse to nevnte, klarte jeg altså å mikse til et nytt, tredje. Vellykket? Jeg vet ikke. Jeg liker det, ja. Og dere i juryen likte det såpass.
 
Christian er musiker og synes musikken er lettere å finne trøst i. Men mest av alt hadde han behov for å gråte i ukene etter 22. juli:

- Være sammen med familie. Ha noen enkle, hyggelige ting å gjøre sammen med dem. Gå tur. Spille piano. Ta en Yatzy-omgang eller to. Scrabble. Egentlig er jeg håpløst forelsket i ordene. Og nå som de på ingen måte kommer lett, blir jeg rastløs og lei meg. Desorientert. Håper snart å «treffe dem» igjen, gi dem en god klem og si «Jeg har savna dere, kom nå, bli med meg hjem til 'blanke ark og farjestifter'.»

- Når kan ordene hjelpe, uttrykke sorg, bringe håp, og når er det de ikke strekker til lenger? Finnes det grenser der språket ikke kan hjelpe, uansett?

- Mange spørsmål. Gode, i og for seg, men per dags dato er jeg ikke mann om å svare fullstendig og godt. For dem som ble direkte berørt av hendelsene 22. juli — spør dem om disse grensene finnes. Er det ikke det å bli holdt rundt som er viktigst? Noen som stryker deg over kinnet, bare er der sammen med deg og tillater deg å gråte ut, lar deg rase, lar deg miste fotfeste for en tid uten å anklage og korrigere følelsene du har når du kan hende bare stirrer tomt framfor deg. Som er der om det trengs, med konkret hjelp til hverdagslige ting. Ikke så mye med trøstende ord som med kjærlig omsorg. Noen har sagt (opprinnelig om barn og barneoppdragelse): «De vil glemme hva du sa, de vil også glemme hva du gjorde, men de vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle seg.» Utsatt for spesielt voldsomme påkjenninger er vel ordene i første omgang ikke det viktigste, nei. Men på sikt. Trenger vi dem. Helt klart. Dem også.

Han er musiker og synes det er lettere å finne trøst i musikken.

- Mye har blitt sagt om musikkens rolle i etterkant av hendelsene 22. juli. Kan også poesien virke terapeutisk, beskrivende, til å sette ord på sorg, til og med som en slags katarsis?
 
- Ja. Jo. Nei. Kanskje. Katarsis? Et svært ord. Jeg ønsker ikke bare å være nok en inkjevetta synser her og vil dermed ikke uttale meg for bastant. Jeg vet for lite om temaet, er jo egentling en nybegynner, en lærling i dette landskapet. Men jeg har jo selv brukt poesien som et helt konkret redskap for personlig livsmestring. Så jo. Ja? Sikkert.
 
Skrev som besatt
Christian skrev noen dikt i tenårene («om sjææælihet»), men all skrivekunst fram til han dukket opp på Diktkammeret første gang våren 2007, handlet først og fremst om sangtekster til egenkomponert musikk.

- Jeg er som sagt musiker og har skapt og skaper fremdeles en hel del musikk av ymse slag. Men jeg var altså ganske grønn på poesi, men en gammel ordelsker av natur. Pappa var en fin og søkende lyriker, og jeg fikk med meg hangen til å formulere meg så presist som mulig fra ham. Så fant jeg denne  kammerdøren åpen. Som førte inn til et rom der enda flere dører fantes. Skrivedører. Til landskap i mange språkhøyder, til landskap formet av verdens og hverdagenes alvorstale. Et sorgens rom var der også å hente bær og frukter fra, et savnets rom, et drømmenes, et troens, et galskapens, et underjordisk, en dør inn til leken og moroa, seriøst og blott til lyst.

Han skrev nesten som besatt den våren.

- Jeg var et overflødighetshorn den våren, og skjemmes nesten når jeg tenker tilbake. Jeg skrev og beskrev. Ute på terrassen de månedene satt en ordforelska Christian og lirket fram ordstokk på ordstokk av språkermet. Det er en grådighet over det å være forelska, noe ustoppelig og blindt, noe veldig selvfokusert, begjærlig. Ting som tid, langsom tid, ettertankens tid, disiplinens og det tunge arbeidets tid, det nødvendige revisjonsarbeidets tid? Kjedelig, mente jeg. For jeg er langt på vei en impulsenes mann. Men poesien - ja og skal du ta den skikkelig på alvor - krever at du stanser opp, puster godt inn og ut, dveler, sover på det, tar en runde til, og en runde til, og en ny en ... Fire og et halvt år tok det å bli månedens poet! Ja, jeg har smått om senn lært: Dette er ikke Idol, X-factor eller Norske Talenter! Dette er et diktverksted for den prøvende forsamling av bevarere av det norske språk! Og det danske (hurra for Edith!), eller det svenske (hurra for inkan). Ta det på alvor!

- Mens pseudonymet ditt denne gangen, Karin Krohn, skriver nynorsk! Hvorfor liker en bokmålmann å skrive dikt på nynorsk?

- Mine tekster er cirka 97,3 prosent skrevet på bokmål. Men en og annen gang, og først og fremst fordi jeg vil gjemme merlec litt unna, og prøve ut en annen stemme, en annen innfallsvinkel, lar jeg en tre-fire nynorsknick få ordet (eg har tre mannlege pluss ho Karin). Som telemarking har jeg ofte tenkt at jeg burde skrevet mer på nynorsk, men «ær'u fra Shjeen så er'u fra Shjeen».

Heia Rogaland
Etter Skien-oppveksten har Christian bodd både i Oslo, i Nordland og Nord-Trøndelag før han flyttet til Rogaland.

- Jeg er en sånn litt over halvveis studert teolog, men hoppet av prestestudier og gikk heller i gang med hjertespråket mitt, musikk, som jeg studerte et par år på 1990-tallet. Jobber i barnehage og er ellers freelance musiker når sjansene byr seg.

- Jeg bor nå i Sandnes med ei god og flott kone og to fine tenåringer, ei jente på 16 og en gutt på 14, og trives godt her borte mot Vesterhavet. Rogalandslufta er god å puste i. Jærstrendene. Sandnesnaturen. Barna i «barnehagen min», venner, familie, you name it — jeg har det meget bra. Og for ikke å glemme: alle diktkammerkameratene mine! Jeg kan ikke begynne å nevne navn, rekken er lang, men det er merkelig hvor glad jeg er blitt i disse menneskene som jeg med få unntak slettes ikke kjenner på privaten. Takk til dem.

Han er spesielt glad for å dele tittelen julipoet med Edith R. Børresen.

- Hun var faktisk den første jeg la merke til da jeg steg inn kammerdøren første gang! Og det var ikke fordi hun skrev på dansk, men fordi hun var fra Kvitsøy, like ut i havgapet fra her jeg bor i Sandnes. Heia Rogaland!

Et sted går likevel grensa for Christians kjærlighet til Rogaland:

- Jeg kommer aldri, og jeg gjentar gladelig og med tyngde, aldri til å konvertere til Vikingpatriotismen. Oddrane for alltid!

DIKT I DAGBLADET:
Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladet.nos diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er tilsvarende et diktforum for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer løpende utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladets papirutgave. Én av finalistene fra hvert forum blir dessuten kåret til månedens poet.
• I tillegg tilbyr Dagbladet Dikt.no, et skriveverksted der det i tillegg til dikt er mulig å sende inn og diskutere sjangere som noveller, sangtekster og sakprosa.

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange av kammerpoetene har etter hvert debutert i bokform. Dagbladet har laget to bøker i tilknytning til foraene:
• «Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund på Samlaget (2001) med leksjoner i diktskriving og dikteksempler.
• «Faen ta tyngdekrafta» med poeter fra Skolekammeret på Gyldendal Norsk Forlag (2008).
• I tillegg jobbes det med en større jubileumsutgave for Diktkammerets ti første år, som er planlagt utgitt på Samlaget høsten 2011.

• Les alle Helge Torvunds leksjoner — en gavepakke til skrivende