SKAPER SKEPSIS: Brochmann-utvalget gir inntrykk av at ikke-vestlige innvandrere ikke vil ha jobb, mener artikkelforfatterne, og kritiserer barne- likestillings og inkluderingsminiser Audun Lysbakken (32) for å støtte utvalget.

Foto: Lars Myhren Holand/Dagbladet
SKAPER SKEPSIS: Brochmann-utvalget gir inntrykk av at ikke-vestlige innvandrere ikke vil ha jobb, mener artikkelforfatterne, og kritiserer barne- likestillings og inkluderingsminiser Audun Lysbakken (32) for å støtte utvalget. Foto: Lars Myhren Holand/DagbladetVis mer

Mistillit til ikke-vestlige innvandrere

Vi stiller oss uforstående til at inkluderingsminister Lysbakken mener innstillingen til Brochmann-utvalget er i tråd med regjeringens politikk.

10. mai mottok statsråd Audun Lysbakken utredningen «Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid» fra professor Grete Brochmanns utvalg. Lysbakken uttalte da at han mente innstillingen var helt i tråd med regjeringens arbeids- og inkluderingspolitikk. Betyr dette at regjeringen stiller seg bak den grunnleggende mistilliten til ikke-vestlige innvandrere som utvalget formidler gjennom innstillingen?

Ifølge utvalget er det ikke omfanget av innvandringen som er avgjørende, men i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid og forblir yrkesaktive. En mer konsekvent, målrettet og effektiv aktiviseringspolitikk er det viktigste bidraget til å sikre videreutvikling og bevaring av velferdsmodellen. Utvalget vil at krav til arbeid og aktivitet skal gjennomsyre hele velferdssystemet. Samtidig skal velferdsordningene dreies vekk fra kontantytelser og over på tjenester. Det skal hindre at innvandrere kommer til Norge for å tjene opp rettigheter til velferdsytelser som de kan ta med seg tilbake til hjemlandet. Rene inntektsoverføringer bør primært rettes inn mot kortvarige stønadsbehov og sykdom som er uforenlig med alle typer arbeid, slår utvalget fast.

Fellesorganisasjonen (FO) stiller seg uforstående til at regjeringen, ved inkluderingsminister Lysbakken, kan mene at innstillingen er helt i tråd med regjeringens arbeids- og inkluderingspolitikk. Etter vår oppfatning, kan ikke det bety annet enn at regjeringen stiller seg bak den grunnleggende mistilliten til ikke-vestlige innvandrere som utvalget formidler gjennom denne innstillingen. Vi finner det uakseptabelt å omtale innvandrere som en generell kategori som ikke vil ha lønnet arbeid og klare seg selv. Dette oppfattes som en hån mot alle de som bruker tid på kvalifiseringsprogrammer, jobbsøknader, mv., men møter et ekskluderende arbeidsliv som ikke har egnede jobber å tilby. Det er flere faktorer som bidrar til å skape forskjeller i levekår blant innvandrerne, for eksempel innvandrernes helse, manglende utdanning og alder. Det er innlysende at mennesker som kommer til landet etter å ha vært på flukt over lang tid, byr på store utfordringer med tanke på lønnet arbeid. Mange av disse har familie, gjerne med flere barn.

Så vidt vi kan se, er barneperspektivet nærmest fraværende i meldingen. Dette til tross for at de fleste av forslagene til reduksjon i ytelser berører barn og unges hverdag og levekår. Barnefattigdom er et sammensatt problem som det er all grunn til å ta alvorlig. Særlig gjelder det barn i innvandrerfamilier. Disse kan ofte være særlig sårbare på grunn av manglende tilhørighet til landet, språket, kulturen og ikke minst manglende sosialtilknytning til jevnaldrende og andre. Det er godt dokumentert, gjennom flere studier, hvordan fattigdom påvirker den enkeltes livssjanser og muligheter til å gjøre avgjørende endringer i sine livsløp, sammenliknet med foreldrenes. Forskning viser også at fattigdom slår negativt ut på barns helse. På tross av at staten har etablert ulike tilskuddsordninger som er ment å iverksette tiltak som fremmer utsatte barn og unges sosiale deltakelse i sosiale aktiviteter, er det et økende antall som på grunn av dårlig råd utestenges fra en rekke sosiale aktiviteter som er vanlig blant barn. Ved å stoppe for eksempel overgangsstønaden til «flerebarnsfamilier», er faren stor for at barna blir de skadelidende. Derfor vil FO advare mot å fjerne stønader uten at det gis kompensasjon i form av lønnet arbeid som det er mulig å leve av.

Vi må ta inn over oss at vi har et arbeidsmarked som ikke umiddelbart åpner dørene til unge ikke-vestlige arbeidstakere uten utdanning. Derfor finner vi det svært uheldig at innstillingen gir inntrykk av at innvandrere ikke vil ut i arbeidslivet, og at de derfor må tvinges ut gjennom bortfall av stønader. Rapporten forteller at minst halvparten av alle innvandrere har opplevd diskriminering i en eller annen form. Kanskje hadde det vært betimelig av utvalget å vie dette problemet oppmerksomhet? At mange innvandrere føler seg diskriminert og utestengt fra arbeidsmarkedet, må vies like stor oppmerksomhet som at grupper står utenfor arbeidslivet. Dermed må det ikke skapes et inntrykk av at innvandrere flest er arbeidssky mennesker som bare er kommet hit til landet for å snylte på våre velferdsgoder