IKKE GLEM TILLITEN: Mister barn og ungdom tilliten til læreren står de i fare for å gå glipp av viktig kunnskap. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
IKKE GLEM TILLITEN: Mister barn og ungdom tilliten til læreren står de i fare for å gå glipp av viktig kunnskap. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Mistilliten til lærerne lever fremdeles godt

Lærerens konkrete yrkeserfaring, tidligere utdanning og pedagogiske evner levnes ingen verdi.

Meninger

Tillit er en essensiell del av all læring. Den som skal lære må ha tillit til den som skal lære fra seg, og den som skal lære fra seg må ha tillit til den som skal lære. En lærer blir minnet på dette hver dag i møtet med elevene. Selv underviser jeg i den videregående skolen, og det må innrømmes at unge mennesker i alderen 16- 18 år ofte har en noe mer skeptisk holdning til voksne enn det barn har. Men den grunnleggende tilliten er der likevel, hos de fleste, like under overflaten. En av lærerens viktigste oppgaver er derfor å utvikle et tillitsforhold til sine elever.

Dette går både faglig tillit - elevene må ha tillit til at læreren kan sitt fag, og etisk tillit - elevene må ha tillit til at de kan stole på læreren. Jeg har aldri undervist på barneskolen, men har selv barn som går der. Og jeg går ut fra at yngre barn utviser en stor grad av tillit til sine lærere. Min datter gjør det iallfall. Til enkelte av sine lærere har hun et tillitsforhold som jeg nesten misunner dem. Det er jeg glad for. Tross alt. På den videregående skolen, derimot, er det litt annerledes. Der må en jobbe mer for å oppnå tillit hos elevene. Tenåringer har en sunn skepsis overfor voksne. Det hører med til alderen. Men tilliten er alltid til stede, mer eller mindre, like bak den opprørske fasaden.

I kontrast til den tilliten en lærer dyrker hos sine elever står den skeptiske mistilliten lærerne ofte møter hos sine arbeidsgivere. Den historiske lærerstreiken i 2014 viste med all tydelighet at et flertall av arbeidsgiverne mistenker lærerne for å jobbe for lite, for dårlig og for ineffektivt. De har i ettertid ikke endret mening. Heldigvis fikk KS (kommunesektorens arbeidsgiverorganisasjon) under lærerstreiken mer motstand i opinionen enn de hadde forventet og de måtte derfor gjøre retrett. Det tyder på at folk flest fremdeles har en stor grad av tillit til lærerne. Heldigvis.

Mistilliten til lærerne lever fremdeles godt blant rådmenn og skolepolitikere, og da særlig blant politikere fra Høyre. En typisk skolepolitisk sak Høyre har kjørt fram i det siste er anonym retting av prøver. I fylke etter fylke har Høyre gått inn for anonym retting av prøver i den videregående skolen. Dette skyldes selvsagt en grunnleggende skepsis til lærernes profesjonalitet. Et annet eksempel på denne skepsisen er Stortingets vedtak om å innføre nye kompetansekrav til lærerne i barne- og ungdomsskolen. Slik ønsker Høyre å styrke læreryrkets status ved å stille strengere krav til det.

Det er vel og bra. Mistilliten kommer derimot inn i bildet når Høyre, sammen med resten av politikerne på Stortinget (bare Senterpartiet stemte mot), har vedtatt å gi disse nye kompetansekravene tilbakevirkende kraft.

Hva betyr det? Jo, det betyr at mange dyktige og erfarne lærere, med et pennestrøk, mister retten til å undervise i fag som de har mange års praksis i. Politikerne sier således at de ikke stoler på at lærerne gjør, eller har gjort, en god nok jobb. En lærer som har undervist førsteklassinger i norsk, gjerne i flere tiår, mister dermed retten til å gjøre dette dersom hun eller han ikke har nok studiepoeng i faget.

Lærerens konkrete yrkeserfaring, tidligere utdanning og pedagogiske evner levnes ingen verdi. Ingen. Det politikerne ikke tenker på er at skepsis og mistillit som dette ikke bare rammer lærerne - den rammer også elevene.

Skolepolitikerne ønsker å sikre at elevene får best mulig undervisning. De vil elevene vel. Det kan en ikke klandre dem for, tvert om. Men verktøyet de ofte bruker er en mistenksom detaljstyring av lærernes arbeidsmetoder. Jeg vil påstå at skolepolitikere som legger stor vekt på kontroll og mistillit, står i fare for å skade elevenes læring mer enn å styrke den. Dette henger sammen med at elevenes tillit til lærerne er helt avgjørende for elevenes læring. Og politikernes mistillit står ofte i fare for å skade dette tillitsforholdet.

En elev som stoler på læreren sin lærer bedre. Det sier filosofen Hans Marius Hansteen i en tankevekkende artikkel med tittelen «Kunnskap, tillit og læring» (min oversettelse). Hansteen tar utgangspunkt i kjensgjerningen at forholdet mellom en lærer og en elev er, og skal være, usymmetrisk. Læreren har både mer kunnskap, erfaring og makt enn det eleven har. Eleven er den underlegne parten i forholdet. Elever er avhengige av lærerens hjelp og derfor er tillitsforholdet mellom elev og lærer så utrolig viktig for elevens læring. Mangler barn tillit til læreren sin kan det rett og slett skade deres skolegang.

Både foreldre, lærere, politikere og rådmenn ønsker selvsagt barna vel. Når rådmenn og politikere i stadig større grad ønsker å kontrollere og overstyre lærerens praksis, f.eks. ved å innføre anonym retting, målstyring, kontroll, testing, rapportskriving og nye kompetansekrav med tilbakevirkende kraft, så gjør de det av hensyn til barna (og budsjettet). Men samtidig sender de et signal til barna, og ikke minst til tenåringene, om at læreren ikke er til å stole på. Dette hjelper verken elevene eller lærerne. Hansteens artikkel minner oss på at forholdet mellom elev og lærer aldri kan bli helt likeverdig - og derfor dette forholdet bygges på tillit. En elev stole på læreren sin for å lære. Og politikerne stole på lærerne for å få en god skole. Hansteens påstand er at elevens tillit er et grunnleggende element ved all læring. Tillit og læring går hånd i hånd, som spørsmål og svar. Mister barn og ungdom tilliten til læreren står de i fare for å gå glipp av viktig kunnskap. Og dersom politikerne ikke stoler på lærerne, er det fare for at deres mistillit kan smitte over på elevene.

Politikerne skal selvsagt kontrollere det som skjer i skolen. Det er deres oppgave. Men alt med måte. Det kan derfor være lurt å ha følgende visdomsord i bakhodet når en jobber med skolepolitikk:
Ikke alt som kan telles, teller.
Ikke alt som teller, kan telles.
Ikke glem tilliten!

Kilde: Hansteen, Hans Marius: «Knowledge, Trust and Learning», artikkel i Trust & Risk. L'etica in un mondo insicuro, a cura di: Mirella Pasini, Città del Silencio, 2014.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook