Tillit er en essensiell del av all læring. Den som skal lære må ha tillit til den som skal lære fra seg, og den som skal lære fra seg må ha tillit til den som skal lære. En lærer blir minnet på dette hver dag i møtet med elevene. Selv underviser jeg i den videregående skolen, og det må innrømmes at unge mennesker i alderen 16- 18 år ofte har en noe mer skeptisk holdning til voksne enn det barn har. Men den grunnleggende tilliten er der likevel, hos de fleste, like under overflaten. En av lærerens viktigste oppgaver er derfor å utvikle et tillitsforhold til sine elever.

Dette går både på faglig tillit - elevene må ha tillit til at læreren kan sitt fag, og etisk tillit - elevene må ha tillit til at de kan stole på læreren. Jeg har aldri undervist på barneskolen, men har selv barn som går der. Og jeg går ut fra at yngre barn utviser en stor grad av tillit til sine lærere. Min datter gjør det iallfall. Til enkelte av sine lærere har hun et tillitsforhold som jeg nesten misunner dem. Det er jeg glad for. Tross alt. På den videregående skolen, derimot, er det litt annerledes. Der må en jobbe mer for å oppnå tillit hos elevene. Tenåringer har en sunn skepsis overfor voksne. Det hører med til alderen. Men tilliten er alltid til stede, mer eller mindre, like bak den opprørske fasaden.