Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Skatt:

Misunnelse, Høyre? Virkelig?

Tror regjeringen virkelig at professor Karen Helene Ulltveit-Moes utredning om økt skatt på oppdrettsnæringen bare bygger på en følelse av misunnelse?

Misunnelse: F.v.: statsminister og leder i Høyre (H) Erna Solberg, finansminister og leder i Fremskrittspartiet (Frp) Siv Jensen og kulturminister og leder i Venstre (V) Trine Skei Grande. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Misunnelse: F.v.: statsminister og leder i Høyre (H) Erna Solberg, finansminister og leder i Fremskrittspartiet (Frp) Siv Jensen og kulturminister og leder i Venstre (V) Trine Skei Grande. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Forrige uke leverte «Havbruksutvalget», ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe, sin utredning der de blant annet foreslår en grunnrentebeskatning på superprofitten i oppdrettsnæringen. Skatten skal reflektere en lønnsomhet som langt overgår det som ellers kan forklares av innsatsfaktorer.

Spaltist

Hannah Gitmark

Hannah er fagansvarlig for arbeidsliv og økonomi i Tankesmien Agenda.

Når en næring, som de siste åra har produsert en stor andel svært rike mennesker, bygger sin lønnsomhet på fellesskapets ressurser, er grunnlaget til stede for en grunnrenteskatt.

Forslaget innebærer hele sju milliarder kroner i potensielle inntekter til fellesskapet: Skatteinntekter som kan finansiere investeringer i viktige klimatiltak, i samfunnsøkonomisk velferdstilbud, eller om man vil – til å redusere skattene andre steder.

Det er bred enighet i samfunnsøkonomiske miljøer om at en slik skatt både er rimelig og lur.

Det var ventet at regjeringen skulle skyte ned forslaget, noe de i grunnen hadde gjort allerede på forhånd.

Måten de gjorde det på var imidlertid sjokkerende. På politisk kvarter uttalte Høyres Tom-Christer Nilsen at forslaget likner andre ekspertforslag som han heller ikke har mye til overs for.

Og mest provoserende av alt: At ønsket om å beskatte laksemilliardærene handler om misunnelse.

Misunnelse? Tror regjeringen virkelig at professor Karen Helene Ulltveit-Moes konklusjon etter et møysommelig og grundig stykke arbeid bare bygger på en følelse av misunnelse?

Og at de som støtter forslaget bare gjør det av samme følelse? Ikke fordi de rett og slett er overbevist av de faglige argumentene som er fremmet, og for eksempel av behovet for å utvikle en samfunnskontrakt for nye næringer, slik vi gjorde for den vi fant og utviklet på 70-tallet: olja?

Nilsen rakk så vidt å delvis beklage utspillet sitt før en annen representant for regjeringen brukte nettopp det samme ordet. Denne gangen var det Arbeiderpartiets forslag om å redusere elbilsubsidiene for de dyreste bilene som faller Venstre-leder Trine Skei Grande tungt om brystet.

Ifølge kulturministeren er nemlig «misunnelsen en større drivkraft enn ønsket om en bilpark med nullutslippsbiler».

Virkelig, Skei Grande? Mistenker du Arbeiderpartiet for å kaste det grønne skiftet på dør fordi de er så misunnelige?

Elbilpolitikken har på mange måter vært en suksess. Den har imidlertid også hatt klare negative fordelingsvirkninger. Dessuten har det voldsomme veksten i elbilsalget gjort at flere eksperter har pekt på at det er behov for å legge en plan for nedtrapping av subsidier, og heller vri dem på en måte som gjør at vi går over til enda mer miljøvennlige transportformer.

Arbeiderpartiets forslag er med andre ord både rettferdig og kan samtidig oppmuntre til mer miljøvennlig atferd.

Forslag som disse trengs, og de trengs sårt. Det er derfor både smart, bærekraftig og ansvarlig å tenke nytt her. Vi har nemlig en formidabel oppgave foran oss:

Vi må finne politiske løsninger som sikrer inntekter til fellesskapet i framtida og som sørger for at gevinster og kostnader fordeles langt jevnere enn i dag, samtidig som vi flytter oss raskt i grønn retning.

Over hele verden øker den økonomiske ulikheten. Gevinsten av økende globalisering og en mer integrert verdensøkonomi har kommet mange samfunn til gode.

Problemet er imidlertid at mens de store gevinstene har tilfalt noen få, er det noen helt andre som har tatt kostnadene som også følger med internasjonaliseringen: press på arbeidsvilkår og lønninger.

Det er folk lei av. Over hele verden ser vi protester og i mange tilfeller også at folk lener seg mot proteksjonistiske og populistiske alternativ som gir enkle løsninger på komplekse problemstillinger.

Også her hjemme ser vi det samme bildet. Siden midten av 1980-tallet har forskjellene økt kraftig. Økningen skyldes i hovedsak at de rikeste i landet har økt sin andel av inntektene. Samtidig har de på bunnen sakket akterut. De siste ti åra har ikke de som tjener minst hatt reallønnsvekst.

Dette skjer samtidig som hele verdenssamfunnet har et enormt press på å omstille seg i grønn retning. Og det fort. Det gjelder selvsagt også Norge. Vi må jobbe hardt for å kutte klimagassutslipp, mens vi samtidig investerer og bygger opp nye grønne næringer.

Inntektene våre fra olja er allerede lavere enn vi er vant med. Og som følge av det helt nødvendige grønne skiftet skal de altså bli enda lavere. Dette samtidig som andre demografiske faktorer, som en stor eldrebølge, også vil påvirke budsjettene våre i negativ retning i framtida. Med andre ord vil inntektene som finansierer fellesskapet av mange grunner reduseres.

Skal vi klare det grønne skiftet, må det være rettferdig. Først og fremst fordi det selvsagt er rett og rimelig. Men også fordi det er den eneste måten vi sørger for at vi får med oss alle i arbeidet mot å nå målet.

Det er selvsagt en stor oppgave, og vi har i dag langt fra alle verktøyene som trengs for å få oss dit. Men skal vi komme så nær vi kan, må vi i alle fall tørre tenke nytt om hvordan. Det er det heldigvis noen som gjør.

Det holder ikke med fine ord og lovnader om at man tar utviklingen på alvor. Mener man alvor med å redusere forskjeller og sikre et bærekraftig samfunn, både økonomisk og når det gjelder klima i framtida, må man faktisk gjøre noe med det når man har mulighet.

Så er det selvsagt lov å være uenige om virkemidlene. Det skal vi være. Men å holde seg med en retorikk som anklager seriøse politiske forslag for å være drevet av misunnelse, i ei tid da de fleste anerkjenner behovet for en politikk som er grønn og rettferdig på samme tid, er lavmål.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media