MISUNNELSEN: Ikke alle kan få påskeidyll. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
MISUNNELSEN: Ikke alle kan få påskeidyll. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Misunnelsen ødela påsken

Jeg savner påskeidyllen etter sykdommen

Meninger

Jeg holdt på å gå i stykker av misunnelse. Det skjedde hvert år. Nøyaktig på denne tida.

Jeg smilte til de mange rundt meg, men det smertet, rev og slet i meg innvendig, fordi jeg var så misunnelig på de få. De som hadde råd. De som hadde helse. De som hadde krefter. De som hadde hytte. På fjellet. I påsken.

Det var aldri slik at jeg ikke unte hele Norges politiker-elite, kolleger, slekt og venner å være på fjellet i påsken. Jeg kunne bare ønske barna mine og jeg var der også. Jeg visste så inderlig vel hvor fantastisk det er.

Dette mektige, hvite med viddene og fjellsidene, stormkast den ene dagen og smeltende sol den andre, duften av solkrem, appelsin og kakao, slitne armer av uvante stavtak, den lette svetten på ryggen under alle lagene med tøy, folk som går i kø i løypene, smiler og sier hei til folk de ikke kjenner, familie og venner rundt diverse bord og bål og i mang en solvegg med påskelam, påskerenn og påskehare...

Jeg elsket ALT det der! Det var lykken i barndommen på Kisebu i Rauland, og jeg har lengtet tilbake dit helt siden hytta ble solgt og jeg var 25 år gammel. Lengselen ble sterkere og sterkere for hvert år som gikk, for hvert år som jeg ikke kom meg opp på fjellet, for hvert år som jeg ble mer og mer utmattet av svulsten  i hjernen min. Og mer og mer ensom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til slutt gikk lengselen over i ren misunnelse. Jeg leste aviser, facebook og så nyheter på TV, og jeg kunne så ønske at jeg hadde alle andres uproblematiske, spennende liv. Rasjonelt sett visste jeg at de fleste liv er langt fra uproblematiske. Vi har alle vårt. Og så gikk det over i ren selvbebreidelse.

Jeg ble sint på meg selv for at jeg ikke hadde vært enda strengere med budsjettet slik at jeg hadde klart å spare opp penger til å leie en liten hytte i påskeferien. Jeg var sint på meg selv at jeg ikke hadde spurt noen venner i god tid om å reise oppover sammen. Så bebreidet jeg meg selv at jeg ikke bare tok med meg barna på dagstur i fjellheimen. Jeg bebreidet meg selv at jeg ikke orket å pakke sekkene for alle fem og kjøre et par timer. Jeg forbannet den kroniske migrenen og så ned på meg selv for at jeg ikke klarte å tenke BARE positivt, for jeg visste at negative tanker er stress og jeg kjente at stress trigget migrenen. Jeg hatet meg selv for at jeg lå i en seng med migrene når jeg kunne ha vært på fjellet og nytt livet — barna mine kunne fått den samme lykkefølelsen som jeg fikk da jeg var barn!

Men disse stundene varte heldigvis aldri lenge av gangen. Som mor kunne jeg ikke tillate det. Jeg er en kløpper på å snu det vonde til noe positivt. Det har fått meg over mangt et gjerde.

Jeg tenkte at jeg i stedet skulle gjemme denne vonde, ensomme, misunnende følelsen i mitt hjerte til senere, slik at jeg kunne bruke den til noe! I dag gjør jeg nettopp det!

For tre år siden, snudde det nemlig. Da besøkte barna og jeg våre kjæreste venner, Frode og Hege og sønnene deres, som bor midt i fjelleldoradoet Eggedal. Det var den herligste påskeferien jeg hadde hatt på 15 år — med vennelatter, boblebad i snøen og verdens lengste akebakke! Og så var det i fjor, da våre gode venner NK og Tine inviterte oss opp på hytta ved Sangefjell med påskerenn og tradisjonell påskerøre. For en lykke! Og så i år da, på hytta i Hemsedal med kjæresten min og alle barna våre og flere besøk av familie og venner.  Jeg har laget i stand mange store måltider (vi har vært mellom 8 og 13 til bords hver dag) og så har jeg hvilt masse.  Jeg har også fått malt litt, skrevet litt og gått litt på ski.

Datteren min, Vivil og jeg gikk en tur på snaufjellet sammen, bare oss to. Været var litt ruskete, så vi møtte ikke så mange, men turen gjorde godt for kropp og sjel. Kjæresten min, Stein, hadde stått i garasjen i seks timer og preppet alle skiene til hele familien kvelden før, og så hadde han stått opp neste morgen og smurt dem også! Så vi hadde både perfekt feste oppover og perfekt gli nedover. Ikke rart vi gliser!

I følge generalsekretær Leif Jarle Theis i Kirkens SOS, er påsken enda verre å komme seg igjennom enn julen for mange ensomme.— Det blir en uke der mange føler på en bekreftelse av at man ikke hører til, og på alt man har mistet. Man har forventning om at uken skal være hyggelig og at man skal kose seg med familie og en annerledes ukerytme. Mange føler på at dette ikke gjelder dem selv, at de ikke har det nettverket, og tankekjøret begynner. Man kan tenke at man ikke er god nok, og at ingen ønsker å være sammen med en, sier Theis til VG.
Spot on, spør du meg!

Og man kan ha disse følelsene, selv om man reelt sett ikke er ensom. Selv om man har verdens herligste barn rundt seg og en familie i nærheten.

Her har vi en jobb å gjøre, tenker jeg. Som enkeltindivider, ja, men enda mer som storsamfunn. I intervjuet «Kise-løsning»  i Dagbladet for noen år siden, fortalte jeg at jeg opplever alt sterkere nå enn før jeg ble syk, men at det blekner med tiden når hverdagen, logistikken og systemene tar deg.  Man må minne seg selv på hvordan det var og hvordan det fortsatt kunne ha vært. Jeg har blitt flink til å ha det i bakhodet.

Og jeg kjenner meg ofte yr av glede og takknemlighet for at kroppen min tålte belastningene, at jeg var tålmodig og kunne holde det ut. For i enden av tunnelen VAR det lys.
Helseministeren sa for en uke siden at han var bekymret for helsa til de ensomme. En klok 24-åring skrev kronikk om ensomheten i påsken:  

«Nå blir det så tydelig hva vi mangler, hva vi går glipp av...Så om du leser dette, der du sitter i solveggen på hytta, i skiheisen eller en annen fantastisk plass, med alle kjente og kjære, ta et sekund og tenk over noen du kjenner som er alene. Ofre dem en tanke, sende en melding eller ta en telefon. Det er nok å spørre hvordan det går eller bare si at du tenker på dem... ...For den lille handlingen koster deg kanskje ikke mye, men vil bety all verden for mottageren. For akkurat nå, ville en slik gest reddet dagen min(anonym 24-åring i VG)»

Maria Mena oppfordret sine følgere på Instagram å ta ekstra godt vare på andre i påsken. Jeg vil også oppfordre deg til det! Og jeg følger opp ved å fortelle min egen historie om ensomhet i påsken. For jeg tror at det å dele kan endre verden litt til det bedre.

Å dele gir styrke. Å dele gir kjærlighet. (Anbjørg Sætre Håtun)

Og mitt spørsmål til deg blir: Hva tenker du om ensomheten blant folk i dagens samfunn?

Teksten ble først publisert på Kises blogg og er her republisert med hennes tillatelse.