DEBATT

Misunnelsen ødela påsken

Jeg savner påskeidyllen etter sykdommen

MISUNNELSEN: Ikke alle kan få påskeidyll. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
MISUNNELSEN: Ikke alle kan få påskeidyll. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg holdt på å gå i stykker av misunnelse. Det skjedde hvert år. Nøyaktig på denne tida.

Jeg smilte til de mange rundt meg, men det smertet, rev og slet i meg innvendig, fordi jeg var så misunnelig på de få. De som hadde råd. De som hadde helse. De som hadde krefter. De som hadde hytte. På fjellet. I påsken.

Det var aldri slik at jeg ikke unte hele Norges politiker-elite, kolleger, slekt og venner å være på fjellet i påsken. Jeg kunne bare ønske barna mine og jeg var der også. Jeg visste så inderlig vel hvor fantastisk det er.

Dette mektige, hvite med viddene og fjellsidene, stormkast den ene dagen og smeltende sol den andre, duften av solkrem, appelsin og kakao, slitne armer av uvante stavtak, den lette svetten på ryggen under alle lagene med tøy, folk som går i kø i løypene, smiler og sier hei til folk de ikke kjenner, familie og venner rundt diverse bord og bål og i mang en solvegg med påskelam, påskerenn og påskehare...

Jeg elsket ALT det der! Det var lykken i barndommen på Kisebu i Rauland, og jeg har lengtet tilbake dit helt siden hytta ble solgt og jeg var 25 år gammel. Lengselen ble sterkere og sterkere for hvert år som gikk, for hvert år som jeg ikke kom meg opp på fjellet, for hvert år som jeg ble mer og mer utmattet av svulsten  i hjernen min. Og mer og mer ensom.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.